Med sine High Flying Birds har Noel Gallagher laget sitt eget sound i kjølvannet av Oasis. På Who Built the Moon? har Gallagher tatt seg større frihet i eksperimenteringen enn de to tidligere platene sine. Albumet starter brått med den nesten instrumentale Fort Knox, som drives av store trommer og en groovy og rund bass. Det låter som noe Kasabian kunne laget, og det er jo kult, men her oppleves det litt langtekkelig uten noe særlig vokal. Det låter uferdig, litt som et bonusspor som kun er tatt med for å vise arbeidsprosessen. I tillegg er det en uutholdelig ringing som går gjennom store deler av låta. Heldigvis er neste spor, som var den første låta som ble sluppet fra albumet, en absolutt perle. Holy Mountain er ikke bare høydepunktet på dette albumet, men også et av høydepunktene gjennom hele Noels solokarriere, og generelt for musikkåret 2017. Starten minner om David Bowies Suffragette City med sine gromme blåsere og er i tillegg en dansbar og gøy låt som hinter til 60-talls popmelodier. Den benytter seg også av en fløytemelodi som er umulig å ikke dra på smilebåndet av.

I skyene etter forrige låt klarer ikke Keep on Reaching å følge opp. Den har en viss utstråling, men høres mer ut som den burde vært en del av en annen låt enn å være enkeltstående. Blåseriffet er sjarmerende, men blir fort utvannet. It’s a Beautiful World plukker opp igjen og har en herlig groove med et refreng som ikke kan komme ofte nok. Det er veldig behagelig å høre stemmen til Noel, og man blir påminnet at noen av de flotteste Oasis-låtene er det han som har sunget. Den er litt i ånden som Falling Down fra Oasis’ siste album Dig Out Your Soul. Mye fordi den på samme måte blir drevet av trommegrooven og lar refrenget sveve behagelig forbi.



She Taught Me How to Fly er også et høydepunkt. Den er som resten av plata, satt i et musikalsk drømmelandskap, før man plutselig våkner av refrenget, som er veldig disco. Kul disco, vel og merke.
Det er lite fremtredende instrumenter på første halvdel av Who Built the Moon?, men de befinner seg i en «wall of sound» som tidvis blir overveldende å høre på. Heldigvis roer det seg med Be Careful What You Wish For, som skamløst stjeler riffet fra The Beatles’ Come Together. Dessverre blir dette en kjedelig og repetitiv låt som byr på lite nytt og spennende.

De siste 5-6 låtene kunne fort vært en soundtrack-EP til en tenkt westernfilm. Det henger bedre sammen enn første del og gir følelsen av å være med på en reise. Fra Interlude (Wednesday, part 1) og mot slutten er det nesten utelukkende kvalitet. Lydveggen gjorde at gjennomhøringen av første del av albumet var tidvis slitsom og krevende, mens andre del er preget av klang som skaper åpne landskap og det at det er færre instrumenter gjør det renere. Kanskje har tanken bak vært et ønske om å gi lytteren en mer fysisk opplevelse mens man reiser gjennom låtene på albumet. Siste høydepunkt på det ordinære albumet er The Man Who Built the Moon, som har rå elektrisk westerngitar, i tillegg til et mørkt synthhook som leder inn i refrenget. For å følge opp soundtrack-temaet heter siste låta før bonussporet, passende nok, End Credits (Wednesday, part 2). Bonussporet er en stemningsfull og sår akustisk innspilling av Dead in the water, gjort i et radiostudio i Dublin. En herlig låt som gjør deluxeversjonen verdt å velge.

Det er ingen grunn til å savne Oasis når de to Gallagher-brødrene leverer så høy kvalitet på hver sin kant. Who Built the Moon? har masse å gi, og det er nok flere låter som kommer til å bli konsertfavoritter på den kommende turneen til Noel Gallagher’s High Flying Birds. Dette er definitivt et fornøyelig album. Til tross for at det er tidvis krevende å lytte til som en helhet, men det finnes et potensiale for at musikken vokser på en.