Björk
Utopia
Hvor ble det av melodiene, Björk?
Ord kan nesten ikke beskrive hvor mye jeg forgudet Björk på 90-tallet og utover 2000-tallet.
Debut er en eksperimentell popperle, Oppfølgeren Post viste en artist som ikke stod stille, men som på tross av eksperimentering og lekenhet fortsatt kunne skrive ustyrtelig vakre melodier som Hyperballad og Isobel.
På Homogenic fikk vi beinhard elektronika med feedback-bråk og en dame som viste at hun skeit loddrett i om du likte det hun holdt på med eller ikke. Likevel klarte hun å diske opp med lydmessige skjønnheter som Bachelorette.
Høydepunktet kom i 2001 med platen Vespertine. Dette er albumet Björk ikke har klart å overgå. Hun gjorde det ikke lett for seg på det, men vi som skjønte hennes storhet var med. Og dden platen er så vakkert at det er vanskelig å ikke få frysninger bare av å skrive om det.
Medulla og Volta hadde også store øyeblikk, og vitnet om en artist som var på konstant musikalsk søken. Akkurat som hennes kunstneriske søken via det å eksperimenterte med musikkvideoer, spille i prisbelønt spillefilm, lage filmmusikk og via apper.
Så kom Biophilia i 2011. Og der mistet hun meg. Vulnicura fire år senere hjalp ikke til med å vinne meg tilbake. Jeg VILLE like det. Og jeg forsøkte og forsøkte. Men, nei.
Stakkato komposisjoner som ikke gikk noen steds hen, og et totalt fravær av hennes melodiske teft gjorde at jeg bare ikke fikk det til. Og de fleste jeg snakker med i dag, som var over seg av ovasjoner om de albumene hører aldri på dem i dag.
Jeg registrerer at de samme ovasjoner kastes etter Utopia. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er en klar forbedring fra de to foregående albumene, men det er likevel drøvtygging av ting hun har gjort før. Det nye denne gangen er utstrakt bruk av masse fløyter. Noe som gjør at monotonien trer inn når en sang slutter med fløyte og neste sang begynner med akkurat samme lyd.
Jeg tviler ikke for at Björk hadde det morsomt i studio med alle slags elektroniske duppeditter. Og det er til tider en del interessante lydbilder som bygges opp her. Den elektroniske korlyden som introduserer Features Creatures er for eksempel flott.
Det orkestrale åpningssporet, Arisen My Senses, er også en perle, og hinter om gammel meloditeft. Blissing Me har også et flott lydbilde, men melodien er i ”dette har vi hørt fra deg før”-land. The Gate er til tider minimalistisk og med et herlig synthbilde og fine melodistrofer er det min absolutte favoritt på albumet. Sue Me er også i dette landskapet og er et annet høydepunkt.
Dessverre flyter for mange av sangene over i hverandre. Det er harpe, fløyte, litt strykere, Hamrahlid-koret og masse elektroniske lyder og perkusjon, gjerne ispedd feedback som Björk er så glad i. Men det blir for monotont og likelydende.
Eksperimentering er kjempeflott, men hva med melodiene, Björk? Hvor ble det av dem?
Debut er en eksperimentell popperle, Oppfølgeren Post viste en artist som ikke stod stille, men som på tross av eksperimentering og lekenhet fortsatt kunne skrive ustyrtelig vakre melodier som Hyperballad og Isobel.
På Homogenic fikk vi beinhard elektronika med feedback-bråk og en dame som viste at hun skeit loddrett i om du likte det hun holdt på med eller ikke. Likevel klarte hun å diske opp med lydmessige skjønnheter som Bachelorette.
Høydepunktet kom i 2001 med platen Vespertine. Dette er albumet Björk ikke har klart å overgå. Hun gjorde det ikke lett for seg på det, men vi som skjønte hennes storhet var med. Og dden platen er så vakkert at det er vanskelig å ikke få frysninger bare av å skrive om det.
Medulla og Volta hadde også store øyeblikk, og vitnet om en artist som var på konstant musikalsk søken. Akkurat som hennes kunstneriske søken via det å eksperimenterte med musikkvideoer, spille i prisbelønt spillefilm, lage filmmusikk og via apper.
Så kom Biophilia i 2011. Og der mistet hun meg. Vulnicura fire år senere hjalp ikke til med å vinne meg tilbake. Jeg VILLE like det. Og jeg forsøkte og forsøkte. Men, nei.
Stakkato komposisjoner som ikke gikk noen steds hen, og et totalt fravær av hennes melodiske teft gjorde at jeg bare ikke fikk det til. Og de fleste jeg snakker med i dag, som var over seg av ovasjoner om de albumene hører aldri på dem i dag.
Jeg registrerer at de samme ovasjoner kastes etter Utopia. Og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er en klar forbedring fra de to foregående albumene, men det er likevel drøvtygging av ting hun har gjort før. Det nye denne gangen er utstrakt bruk av masse fløyter. Noe som gjør at monotonien trer inn når en sang slutter med fløyte og neste sang begynner med akkurat samme lyd.
Jeg tviler ikke for at Björk hadde det morsomt i studio med alle slags elektroniske duppeditter. Og det er til tider en del interessante lydbilder som bygges opp her. Den elektroniske korlyden som introduserer Features Creatures er for eksempel flott.
Det orkestrale åpningssporet, Arisen My Senses, er også en perle, og hinter om gammel meloditeft. Blissing Me har også et flott lydbilde, men melodien er i ”dette har vi hørt fra deg før”-land. The Gate er til tider minimalistisk og med et herlig synthbilde og fine melodistrofer er det min absolutte favoritt på albumet. Sue Me er også i dette landskapet og er et annet høydepunkt.
Dessverre flyter for mange av sangene over i hverandre. Det er harpe, fløyte, litt strykere, Hamrahlid-koret og masse elektroniske lyder og perkusjon, gjerne ispedd feedback som Björk er så glad i. Men det blir for monotont og likelydende.
Eksperimentering er kjempeflott, men hva med melodiene, Björk? Hvor ble det av dem?
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>