Så var tiden inne igjen. For sjette år på rad er The Dogs ute med nytt album, denne gangen The Grief Manual, og i god tradisjon er det en skive med masse herlig garasjerock til å sparke i gang et nytt år med.

Siden de nå har valgt å kalle plata for en sorgmanual, er det på sin plass å nevne at den kanskje inneholder et aldri så lite sorgens kapittel. For mens låter som We Were Made out of Loss og We Won’t Come Back sparker sinnsykt ræv, og som skal bli en ren glede å se bandet spille live, har de nok en gang valgt å lage ballader.

Først ut er Primitive Etchings, som er grei nok, men heller ikke mer. Tekstmessig tar den seg heldigvis opp etter starten /Stranger rhymes with danger/, og etter litt harmonika og en gitar som grenser til slitsom, går den inn i rekka som et ok forsøk på en rolig sang. Den kan høres uten å komme bort i skippeknappen.

Nå er det ikke sånn at man ikke kan drive med ballader bare fordi man spiller garasjerock da. Slett ikke. Men skal det gjøres så bør det gjøres med hele sjelen. Ta for eksempel The Cramps sin versjon av Lonesome Town om tårer og knuste hjerter, eller Therapy?s Diane, om kidnapping og mord, eller Murder City Devils’ 365 Days om julenissen for den saks skyld. Man kan lage sanger om absolutt alt, så lenge man gjør det med overbevisning.

Derfor faller Her Last Song totalt igjennom. Det er vanskelig å skjønne hvordan dette sporet har klart å havne på skiva. Schau hikster seg igjennom med /There can never be another you and me/ men det føles så halvhjertet! Og det hjelper ikke et dugg at det er lagt på strykere heller, Schaus stemme klarer ikke å overbevise, og ingenting samsvarer mellom lydbilde, tekst og vokal.

Men misforstå meg rett; bortsett fra disse to avsporingene er The Dogs der de skal være. Og når de eksperimenterer og får det til, som i Prelude To Murder hvor de har tatt med Jorun Stiansen på vokal funker det som fjell. Stiansen burde etter dette vurdere en karriere i rockens tjeneste.

Sist men ikke minst er Lie To Me den aller feteste låta på hele plata, full av aggresjon og desperasjon. Den viser The Dogs fra sin aller beste side, og det er låter som dette som virkelig får dem til å skinne.

2018 blir nok et strålende år for The Dogs.