Kayak ble dannet i Hilversum i 1972 av keyboardisten Ton Scherpenzeel, som allerede da skrev de fleste låtene. I storhetstida 1977-81 solgte de godt med plater i USA og flere europeiske land. I 1982 ble bandet lagt på is, da Scherpenzeel ble medlem av Camel. Han spilte live med dem så seint som i 2015. Både Camel og Genesis var inspirasjonskilder, og hans medrivende keyboard-riff var et kjennetegn.

Kayak ble gjenforent i 1999 og har siden utgitt hele 9 album, inkludert dette nye, Seventeen. Scherpenzeel er eneste originalmedlem. En forskjell fra gamle dager er at gitaristen spiller soloer. Plata låter pompøs fra første låt, Somebody, som jeg vil kalle fengende classic rock à la Queen (som også har inspirert balladen Falling).

Albumet har tre lange låter (de ni andre klokker inn på under fire minutter). Best av disse er den innholdsrike, pompøse La Peregrina (She Wanders Alone), som er som et verk i flere satser. Men hele tida er den gode melodien der. Andy Latimer fra Camel spiller gitar på Ripples On The Water.

Andre høydepunkt er den sirkusaktige poplåta God On Our Side, der taktskiftene er mange og artige. Og jeg elsker det mektige refrenget på Love, Sail Away og den avsluttende, vakre pianoballaden To An End.

Cd-utgaven fins også i en såkalt Special Digipack Edition, hvor bonusen er en cd med fire demoer der Ton Scherpenzeel synger. Han har ikke all verdens sangstemme, men låtene framføres med alle instrumenter på plass og låter bra.

Noen vil kalle musikken Seventeen. for prog, men jeg syns at symforock og classic rock er mer dekkende betegnelser. Uansett har Kayak lagd et godt, timelangt album som vil appellere til folk som digger 70-tallsrock.