The Good The Bad And The Zugly (GBZ) er tilbake med sitt tredje album (uten å telle samleren The Worst Four Years riktignok) i underkant av tre år etter deres forrige album, Hadeland Hardcore, som var deres første plateutgivelse med Ivar Nikolaisen bak mikrofonen. Siden den gang kan man vel ikke påstå at bandet har endret seg nevneverdig, noe som i dette tilfellet er utelukkende positivt. Er noe med å endre på en «winning formula» eller noe i den duren. De leker fortsatt med soundbites og sper fortsatt på med norsk og engelsk om hverandre. Viktigst av alt så riffer gitarene fortsatt heseblesende, og antageligvis sjanglende, av sted med resten av bandet hakk i hel. Det er kanskje ikke nyskapende, men når man treffer så godt med det man gjør og presenterer det med såpass store mengder attitude så slipper man fort unna med det.

Tekstene og låttitlene fortjener et eget avsnitt, om ikke mer, da det er spekket med gullkorn over hele plata. Fra Mindlessness og I Lied About Being A Hardcore Man til It’s A Jungle Out There In The Forest, WWID og Going Nowhere Fast sitter låttitlene som støpt. Tekstene er enda et kvalitetssteg opp og sammen med GBZs særegne fremføringer så funker det ekstremt bra. Vokalen til Ivar er sikker som banken og beveger seg fra desperat og forbanna skriking til sutrete og stakkarslige stotringer i løpet av et drøyt minutt i Vik Bak Meg Satan. Dette kombinert med den forbanna koringa, gjerne på norsk, så er dette albumet et massivt angrep på øregangene dine.



Ifølge bandet selv så ønsker de med Misanthropical House å reflektere den norske folkesjela, som kort oppsummert handler om syting og klaging i et forsøk på å få sutringa tilbake i punkrocken. Med det i bakhodet kan man ikke si annet enn at de har gjort en solid jobb. Om dette kommer naturlig med alderen eller om de bare er glad i å sutre vites ikke, men med låter som I Need A Place To Drink og International Asshole så kommer det tydelig frem at de er misfornøyd med tingenes tilstand. Uavhengig av om det så dreier seg om en overflod av quiz eller backpackere som ødelegger miljøet.

Høydepunktene er International Asshole, I Need A Place To Drink, West Coast Exile og Sickness Unto Death der sistnevnte er en melankolsk og styggfin låt som nok er det nærmeste GBZ noen gang vil komme en god gammeldags ballade. Noe nærmere vil vi nok heller ikke ha dem, men denne lander trygt i GBZ-land. Men når man kanskje tror det er over og GBZ har avsluttet albumet med en rolig låt så kommer siste låten, Going Nowhere Fast, og avslutter ballet med 52 sekunder med GBZ slik vi kjenner dem best.

Det er jevnt over et solid stykke arbeid og beviser igjen at enten de vil innrømme det eller ikke så er GBZ dyktige musikere og ikke minst ekstremt dyktige til å snekre sammen låter med gjennomsyret av dødsforakt, humor og feite riff.