Helt siden Joey Burns og John Convertino forlot Giant Sand på midten av 90-tallet for å starte det som skulle bli grunnlaget for Calexico, har de utgitt musikk med kraftig filmatisk preg. Det som i begynnelsen skapte assosiasjoner til western-noir-scener har gradvis skiftet mer mot transparente, folkelige kortfilmer fra de ulike områdene og kulturene som bandet henter inspirasjon fra. Det mest iøynefallende denne gangen er det klare budskapet. Frustrasjonen over den politiske splittelsen i USA føles gjennom lyrikken til Joey Burns, som er like mye anklagende som oppfordrende. Her har bandet blandet sammen alle de musikalske stilartene som definerer dem, som for å danne en samling låter som tydelig strekker armene ut i et håp om forening.

Albumet er spilt inn i Nord-California, og det pastorale landskapet ser ut til å ha preget lydbildet. Det er en fremtredende nerve som etableres fra albumets begynnelse, og som står spent gjennom de ulike sporene. Det er en råhet i produksjonen, fremhevet av heftige rockere, og intime folk-låter. Fra den antemiske og sjelfulle starten i The End of the World With You, gjennom den aggressive og drivende singelen Voices in the Field, så vel som de raske rytmene i den alternative rockeren Bridge to Nowhere legges det ned lag på lag med energiske gitarlinjer og skimrende akkorder over akustisk strømming. Alt dette er gjenkjennelig låtskriving fra Calexico, men utført med en energi som har manglet på tidligere album. Dette er et album av overraskelser og U-svinger.
Den første av disse overraskelsene kommer på “Under the wheels” - En låt som bygger seg opp fra det som ligner en slags alternativ klubb-hit som kunne vært utgitt rundt 80/90-tallet (komplett med rytmeboks og atmosfæriske tepper av synth), før den senere åpner seg opp i et refreng som minner mer om en 70-talls disco-ballade. En snodig kombinasjon, underbygget med blåserekke, upbeat polka-gitar og discobass. En insisterende og fengende låt som krever oppmerksomhet i et album som i begynnelsen virker dominert av den akustiske strømmingen til Joey Burns.
Og så - Like raskt som bandet har oppfordret til dans, roer de tempoet ned igjen med en akustisk ballade. Plutselig forstår man at dette er et album som er mindre instrumentalt tematisk enn de tidligere utgivelsene, og kan egentlig minne en del om “Feast of Wire” fra 2003. Altså; en samling av låter som demonstrerer bredden av inspirasjon, mer enn det formidler et spesifikt landskap.
Det skal nevnes at den intime og demo-aktige innspillingen “Girl in the Forest” lykkes i å skape en følelse av den naturen som definerer nord-california. En flott låt av eventyrlyst og magi. Stemningen danner et preg av spontanitet i albumet, og vekker oppmerksomhet mot produksjonen, som plutselig overbeviser mer enn tidligere om direkte kommunikasjon og respons innad i bandet, så vel som til lytteren.
“Flores y Tamales” bringer en god dose med sentral-amerikansk varme i miksen, og “Another Space”, svinger intenst med det som må beskrives som Tex-Mex-funk.
En dansbar låt - også denne med en slags retro-vibbe.
Talking Heads fra Arizona, liksom.
Felles for (nesten) alle låtene er den gjenkjennelige vokalen til Joey Burns, hviskende, myk og “spøkelsesaktig”, noe som gir et sløyt og tilbakelent preg på musikken. Trommene til John Convertino er som alltid smakfullt utført, og gitarist Jairo Zavala serverer en rekke spennende teksturer à la Robert Fripp/Adrian Belew. Det virker som bandmedlemmene har fått god plass til å boltre seg med ulike inspirasjonskilder, som man i hvert fall trenger to hender for å ramse opp.
Låta “Eyes Wide Awake” gjør honnør til Pixies, og “Dead in the Water” er en heftig ørkenrocker med QotSA-vibber, der Burns tar på seg rollen som en grådig, egoistisk skikkelse som gjør alt for å komme seg opp og fram, driter i hvem som står i veien, og proklamerer “If you try to resist, I’ll put up a fight - I’ll take you and the whole world with me”.
Så kan man jo undres hvem det er de skulle sikte til i dette tilfellet.

Som nevnt tidligere er Calexico mestere i å skape drømmende stemninger. Jevnlig renses paletten ved hjelp av korte instrumentaler - stemningssettere - som legger opp til at musikken herfra kan gå hvor som helst, samtidig som det gir en følelse at de deler opp albumet i små, tematiske kapitler. På mange måter kan det føles som nettopp disse små interludiene er tråden som holder albumet sammen. For selv om låtene er gjennomgående sterke, er de rimelig rotete organisert. Kanskje er det fullstendig taktisk.
Plasseringen av de mest gjenkjennelige låtene er spredt fra begynnelse til slutt, og man får aldri for mange låter som snakker samme sjargong. På den ene siden er det lett å finne noe som griper, men samtidig er det vanskelig å holde interessen oppe når stilene og stemningen skifter så brutalt fra ett spor til det neste. Det trengs rett og slett en god del gjennomlyttinger for å plassere musikken, befeste den og gi en presis vurdering. Albumet er ikke i nærheten av så umiddelbart som, si, Hot Rail eller The Black Light (til tross for at låtene enkeltvis er mer tilgjengelige her), og krever en nysgjerrighet fra lytteren sin side - en nysgjerrighet sterk nok til å prøve igjen, komme tilbake og organisere materialet.
Misforstå meg rett; Calexico er fortsatt gode låtskrivere, men har mistet litt evnen til å skape et minneverdig album.

Når plata nærmer seg siste stopp, og det sørgende sluttpartiet i “Thrown to the Wild” seiler avgårde, står “Music Box” igjen som en slags coda hvor Burns synger “I need you now, more than ever - before the music is over” - et siste rop om forening før albumet slutter.
Og du sitter der som et spørsmålstegn, og du vet ikke om du husker helt om det var bra eller litt kjedelig, og du vurderer om du skal høre igjen med det samme, eller la det ligge litt til. Kanskje det henger mer på greip når man kjenner til strukturen. Kanskje ikke. Men musikken er sterk nok til at innsatsen kan rettferdiggjøres.