Med åtte studioalbum i bagasjen, er det liten tvil om at Black Rebel Motorcycle Club (BRMC) er et erfarent band. De brakdebuterte i 2001 med den selvtitulerte utgivelsen, den som hiten Whatever Happened to My Rock 'n' Roll (Punk Song) er på, men opplevde en viss stagnasjon i kjølvannet av suksessen. Tross enkelte gode spor på senere album, var det ikke før på 2010-utgivelsen, Beat The Devil´s Tattoo, at bandet fikk nullstilt seg og reetablert karrieren.

Wrong Creatures er tredje utgivelse siden Robert Levon Been (bass/vokal) og Peter Hayes (gitar/vokal) i 2010 hentet inn Leah Shapiro som trommeslager og satset på en ny og frisk start. Hvis Beat The Devil´s Tattoo signaliserte at BRMC ikke måtte avskrives, ble den påstanden ytterligere bekreftet med svært gode Specter At The Feast i 2013. Det var en knallplate som står som et høydepunkt i bandets diskografi så langt.

Fem år er lang tid uten å gi ut en ny plate. I dagens hastige musikk-konsum er det fort gjort at interessen blir borte, at nye band og artister har skygget for lengselen etter å vite hva BRMC driver med. Det har heller ikke vært et direkte savn etter en ny BRMC-skive, men når den først kommer, så er den jo verdt en lytt. Og trioen skuffer ikke. Wrong Creatures er et meget bra album som viser at BRMC holder stand på den nye «veien» bandet tok for syv-åtte år siden. Siden forrige utgivelse har de også turnert, lansert en konsertfilm og gitt ut en EP. De har med andre ord ikke ligget på latsiden, men maktet å holde engasjement oppe.


BRMC befinner seg i stor grad innenfor samme musikalske ramme som tidligere. Samspillet mellom de tre musikerne er tett og godt, og både gitar-, bass- og trommespillet er ypperlig fremført. Det er tunge riff både fra Beens bass og fra Hayes´gitar, som holdes utmerket oppe av Shapiros varierte og hardtslående trommespill. Been og Hayes bytter fremdeles på å synge, og begge har en snerten tilnærming til vokalen. Låtene er velkomponerte og har fremdeles et suggerende driv, presentert i et slørete lydbilde som BRMC er så gode på. Men her er også åpnet opp for større innslag av psych-rock enn tidligere. Et uttrykk bandet for øvrig behersker svært bra, og hvor de i enkelte låter kan minne om The Black Angels.

Etter den vel to minutter lange introen, DFF, som bygger seg fint opp, setter Spook an tonen med den vibrerende gitaren, det ekko-aktige riffet og den pågående rytmen. King of Bones gjør mer av det samme, før Haunt roer tempoet og viser at BRMC også evner å skape stemningsfulle øyeblikk uten å heve intensiteten.

På Echo henter Been og Hayes fram en streit, rocka stil, mens låter som Ninth Configuration og Question of Faith er mer svevende, men også kompromissløse i framføringen. Her er deilig beat, mørk og dunkel bass, og lekre gitar-detaljer. Disse to peker seg ut som blant de beste sporene på skiva. Siste halvdel av utgivelsen byr også på en del interessante låter, som den stemningsfulle og lett U2-inspirerte Calling Them All Away, den mer punka Little Thing Gone Wild og melodiøse Circus Bazooko.

Carried from the Start og All Rise skaper ikke like stor begeistring på en ellers gjennomført utgivelse fra Been, Hayes og Shapiro. BRMC har klart å hekte på denne lytteren igjen. Det er bare å håpe at neste utgivelse ikke lar vente på seg like lenge som tilfellet var med Wrong Creatures. Når det er sagt: Fortsetter de å levere plater som dette, er det ikke usannsynlig at BRMC vekker nysgjerrigheten også ved neste korsvei.




Bandets hjemmeside her