Heave Blood and Die
Vol II
Meir doom/stoner metal frå Tromsø på det vanskelege andrealbumet til Heave Blood and Die.
Tromsøkvintetten Heave Blood and Die er eit heilt ubeskrive blad for meg. Diverre vil eg faktisk seie. Etter å ha lytta til Vol II nokre gongar, må eg seie at eg let meg imponere over kva desse fem unge musikarane får til. Men fyrst av alt må eg trekke for verdas mest fantasilause tittel. Dei måtte jo ha klart å kome opp med noko meir originalt enn Vol II?
Albumet opnar knallsterkt med dei to låtane eg likar aller best på Vol II. Plague og Harakiri. Desse to set tonen for resten av plata og gjer meg umiddelbart meget glad for at eg fekk denne tilsendt. Plague har eit utruleg fett riff som ligg i bakgrunnen og driv songen framover, og det er seigt og røft. Her treff vokalisten akkurat med nok aggresjon og desperasjon. Mens Harakiri har eit meir melodiøst drag over seg. Eg likar spesielt godt den spe og forsiktige introen med trekkspel eller noko liknande, og korleis gitarane dreg denne melodien vidare gjennom heile låta. Dei to åpningsspora er det verdsklasse over! Utan tvil.
Diverre er resten av Vol II ikkje like banebrytande. Heave Blood and Die klarer ikkje å følge opp den knallsterke starten. For all del, resten av albumet er bra, men ikkje meir enn litt over gjennomsnittet for denne sjangeren, og sjølv om spor fire LXXX opnar bra, men blir det kjedeleg og monotont, og er det dårlegaste sporet på heile albumet.
Når alt dette er sagt og rett før den feite dama syng, Heave Blood and Die er eit band eg kjem til å følge nøye med på. Det kjem til å kome mykje kult derfrå framover! Det er eg heilt sikker på, for her er det potensiale til tusen!
Albumet opnar knallsterkt med dei to låtane eg likar aller best på Vol II. Plague og Harakiri. Desse to set tonen for resten av plata og gjer meg umiddelbart meget glad for at eg fekk denne tilsendt. Plague har eit utruleg fett riff som ligg i bakgrunnen og driv songen framover, og det er seigt og røft. Her treff vokalisten akkurat med nok aggresjon og desperasjon. Mens Harakiri har eit meir melodiøst drag over seg. Eg likar spesielt godt den spe og forsiktige introen med trekkspel eller noko liknande, og korleis gitarane dreg denne melodien vidare gjennom heile låta. Dei to åpningsspora er det verdsklasse over! Utan tvil.
Diverre er resten av Vol II ikkje like banebrytande. Heave Blood and Die klarer ikkje å følge opp den knallsterke starten. For all del, resten av albumet er bra, men ikkje meir enn litt over gjennomsnittet for denne sjangeren, og sjølv om spor fire LXXX opnar bra, men blir det kjedeleg og monotont, og er det dårlegaste sporet på heile albumet.
Når alt dette er sagt og rett før den feite dama syng, Heave Blood and Die er eit band eg kjem til å følge nøye med på. Det kjem til å kome mykje kult derfrå framover! Det er eg heilt sikker på, for her er det potensiale til tusen!
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>