Sør-London opplever for tiden starten på en ny bølge gitarband. En begynnende oppblomstring av band som er for unge til å ha opplevd 70-90-tallsindien, post-punken og rocken og derfor skaper den selv, uten de fordommer, sjangerbegrensninger, ferdigtryggede former og regler som ble satt - og fulgt - før de i det hele tatt ble født. Resultatet er et knippe band som på mange måter forsetter arven til band som the Fall, Sleaford Mods, og The Smiths frem til The Streets og Elastica.

Et av bandene som nå har steget opp fra pubmørket i Brixton og som får folk verden over til å spisse ørene er Shame, en kvintett som knapt har rukket å runde tyve år, men som har spilt sammen siden midten av tenårene da de gikk på skole sammen. De er rutinerte nok til å være samspilte, men ferske og unge nok til å gi blaffen i hva som forventes av dem. Ikke bare som band - de forkaster tanken på rockestjerner og oppførselen til rike hvite menn - men også musikalsk. De synger akkurat som de vil om akkurat hva de vil. Blir du provosert, så er det bare bra. Blir du ikke det er du enten en av dem, eller for annerledes til å bry deg. Og akkurat det bryr dem også midt der sola ikke skinner.

Bandets første fullengder, 'Songs Of Praise' (meget mulig oppkalt etter BBC's ukentlige salmesang-program på TV), er en samling kyniske og sarkastiske låter, herlig raspende og utfordrende å lytte på. Dette er ikke et band som skriver for å lulle lytterne inn i bomull eller en falsk følelse av trygghet, dette er rock som er skapt for å dytte setninger bygget opp av barberblader og piggtråd inn i ørene dine. Ikke i den forstand at det er ubehagelig sound, ikke på noen måte. Det er bare rått, ærlig, og veldig veldig spisst.

'Songs of Praise' åpner symbolsk nok med låta 'Dust On Trial', en catchy og nesten monoton låt hvor vokalist Charlie Steen messer mørkt: "I’ll always be here to hold your hand, and walk you to the promised land", før han snerrende fortsetter med "What’s the point of talking if all your words have been said?". Så snur han elegant kappen på neste låt og krever stadig mer insisterende og delvis anklagende at: "I hope that you’re hearing me, I hope that you’re hearing me".

Et av høydepunktene på skiva kommer allerede som låt nr.3, 'One Rizla'. Overraskende melodisk og fengende, sender den tankene tilbake til gitar-bandene som inspirerte Shame i oppveksten, men fortsatt full av guttas helt egne personlige preg. Her synges det mer enn det snerres eller messes, og at Steen muligens ikke er verdens sterkeste vokalist rister han bare på skuldrene av: "My nails ain’t manicured, my voice aint’t the best you’ve heard, and you can choose to hate my words, but do I give a fuck?”" Svaret er nei, nei det gjør han virkelig ikke.

Et annet høydepunkte er den ultrakyniske og sarkastiske 'The Lick', som er nærmest en the Upside Down-versjon av Blur sin store hit 'Parklife', en mørk og forvridd utgave hvor Steen monotont og giftig spytter: "So why don’t you sit in your room and download the next greatest track to your mp3 device so sincerely recommended to you by the New Musical Express…" [pop-magasinet NME, Red. anm] "… you can pick it up, plug it in and have it ready for free-roaming material before you know it and stroll around your friend’s house and play it loud and prrroud!".

"I don’t want to be heard if you’re the only one listening", fortsetter han, motløs og kynisk på en og samme tid.

Av og til er det likevel vanskelig å avgjøre om guttene ønsker å provosere, trenger å provosere, eller rett og slett bare ikke bryr seg om det de gjør provoserer. På 'Gold Hole' (jada, tittelen henviser på en kroppsdel) synger de om et Sugar Daddy-forhold mellom en ung jente og
en eldre mann: "Sweat stains the wrinkles, tongue touches the hole, his wife's at work and his kids are at school, she feels so dirty, she knows that it's wrong, but she feels so good in Louis Vuitton", man får litt lyst til å skylle både ører og hjerne med klor etter å ha lyttet til den.

Skiva er for all del ikke perfekt. Låtene kan bli, med unntak av den mørke og vakre The Horrors-esque sistelåta 'Angie', noe i overkant like, med gode rockeriff i bunnen og Steen messende og syngende på topp. At gutta sies å være et vanvittig rivende liveband gir dem ingen gratistjenester i studio, og om de klarer å fornye seg nok til å rettferdiggjøre flere album senere gjenstår å se.

Men likevel, det er noe her. Det er en magi, en slags ektehet, en desperasjon og en hunger som er dårlig skjult bak mange lag av kynisk likegyldighet. Disse gutta VIL. De bare vil ikke at du skal skjønne at de vil. De vil derimot at du skal tro de absolutt ikke vil. Det er en altfor fascinerende mix til at det vil gå ubemerket hen. Disse guttene kommer vi til å høre mye mer om. Iallfall om de får det som de vil. Sånn i all hemmelighet, innerst inne.



Shame spiller på John Dee i Oslo 30. april, Landmark i Bergen 6. juni, og Byscenen i Trondheim 7. juni.