Amerikanske Awolnation ga Musikknyheter og mange andre bakoversveis med sitt debutalbum 'Megalithic Symphony'. Bandet, frontet av Aaron Bruno, blandet sammen utallige sjangre i en eneste stor smørje pumpet fremover av ADHD-drevne rytmer. Til sammen ble dette et album som ikke hadde et eneste dødpunkt, og 10 av 10 hos Musikknyheter. Med låter som den virale hiten 'Sail' og den strålende 'Not Your Fault' satte Bruno fokus på nettopp ADHD og depresjon, og kanaliserte dette inn i musikken.

Oppfølgeren 'Run' delte kritikerne, et album preget av en skiftende lineup, monotont repeterte setninger og manglende kreativitet. Synthen som var relativt godt balansert med rocken på det første albumet var her totalt dominerende, og Bruno virket retningsløs og demotivert. Men nå, tre år senere, er han tilbake med friskt mot, ny musikk, og ny melodisk musikk. Borte er det meste av repetisjonene og den altoppslukende synthen, og Bruno har plukket opp gitaren igjen. Resultatet er albumet ‘Here Come The Runts’, frontet av singlene 'Seven Sticks Of Dynamite', 'Passion', 'Miracle Man' og 'Handyman'.

Allerede på førstesporet, tittelsporet 'Here Come The Runts' hører man at det er en mer drevet Bruno som er på ferde, selv om tekstene fortsatt bærer preg av repeterte setninger nærmest i loop. Da er 'Passion' og 'Sound Witness System' - to spor som er så tett knyttet sammen at de gjerne kunne vært titulert Passion pt I & II - en bedre representasjon av albumet, soundet er nesten underdrevet og lummert, melodiene er tilbake og elektronikken er strippet bort.



Det grenser til tider nesten mot en slags kvasi-Americana, som på 'Seven Sticks of Dynamite', en seig sørstatslåt med falsettvokal som på ingen måte finner opp kruttet. Sammen med 'Tall, Tall Tale' er den nok en låt som preges av tung bruk av repetisjon, som om all energien har gått med til å forme melodi og sound på bekostning av tekstskrivingen.

Det sporet som nok minner mest om forløperen 'Run' er 'Miracle Man', et synth-drevet hektisk og hesblesende spor med loopende tekster i refrenget som heldigvis deles opp av mer kreative vers. Likevel et lavpunkt på albumet, mer slitsomt enn noe annet. Dermed blir kontrasten til neste låt, fjerdesingelen 'Handyman' enda større. Balsam-for-ørene-sporet 'Handyman' er noe av det beste bandet har produsert, en nydelig semi-akkustisk ballade med gedigne lydbilder i refrenget og nedtonede vers. Sammen med 'My Molasses' viser den en modnere Bruno og Awolnation, og det kan bli spennende å se om dette er en retning de vil trekke mer mot i fremtiden.



'Here Come The Runts' er et todelt album, med en 30-sekunders vuggesang-aktig interlude i midten, ment for å skille den intense første halvdelen av albumet med den mer avslappede andre. Her kommer også flere av låtene som gjør albumet sterkere enn forgjengeren, som 'Table For One', en låt med en nesten skrikende lengsel. "I think I might flip, kick the dramatics, so watch out…" funderer Bruno et lite sekund før han ombestemmer seg og gauler "Cause I don't want you to leeeeeeeeeeave".

Albumet avsluttes med nok et instrumentalt interlude (med en selvironisk Bruno som tørt utbryter "And the Grammy goes to," vel vitende om at det nok ikke kommer til å skje med det første) før det seks minutter lange avslutningssporet 'Stop That Train'. Dette, et langt episk avslutningsspor som består av mange varierte deler, er et trekk Awolnation har gjort før, med 15-minutter lange 'Knights Of Shame' på 'Megalithic Symphony'. I motsetning til den blir dette likevel igjen mer monotont hesblesende enn imponerende, og ikke den store avslutningen bandet nok hadde tenkt seg.

Aaron Bruno og Awolnation leverer her et album som plasserer seg midt mellom debuten 'Megalithic Symphony' og oppfølgeren 'Run' kvalitetesmessig. Den viser noen spennende tendenser, men om det er selvtilliten eller kreativiteten det skorter på kan kun tiden vise.