Newzealanderen Marlon Williams (27) debuterte med et selvtitulert, kritikerrost album i 2016. Oppfølgeren Make Way For Love er enda bedre. Han synger som en blanding av Roy Orbison, Richard Hawley og Chris Isaak, og musikken beveger seg uanstrengt mellom folk, country, blues og jazz. Men først og fremst er dette god popmusikk, med gripende tekster som ble skrevet etter et samlivsbrudd.

De fem første låtene er store høydepunkter. Come To Me er som å høre Chris Isaak på 80-tallet. Twangy gitar, strykere, film noir-stemninger og stor stemmeprakt. Også den smektende What's Chasing You har sørgmodig tekst og en oppløftende melodi. Beautiful Dress har en rolig start, men øker i intensitet mot slutten og gir meg gåsehud.

Enda bedre er platas mest fengende låt, Party Boy, komplett med sprø orgelsolo og et tempo som får meg til å tenke på Isaaks Blue Hotel. Fransk popmusikk fra 60-tallet og herlige, dype bassganger kan ha inspirert den vakre, orkestrerte balladen Can I Call You. For øvrig glimrende produsert av Noah Georgeson, som tidligere har hatt suksess med indie-folk-artister som Devendra Banhart og Joanna Newsom.



Love Is A Terrible Thing er en naken, utleverende pianoballade som kan sammenlignes med John Grant på sitt mest vemodige og ensomme. Den skyhøye standarden på plata synker litt på de neste sangene, for så å ta seg stort opp igjen på de tre siste.

The Fire of Love er en stemningsfull ballade med strykere. Denne minner mye om Richard Hawley. På Nobody Gets What They Want Anymore synger Marlon Williams utrolig nok duett med ekskjæresten Aldous Harding (som selv har utgitt kritikerroste plater). Mer bittersøtt blir det ikke, innpakket i et glimrende arrangement med mellotron, pauker og koring i god gammel stil.

Til slutt får vi den smektende, orkestrerte, stemningsfulle tittelsangen, som går i valsetakt og byr på en ny stor vokalprestasjon av unge Marlon Williams. Han spiller for øvrig på Mono i Oslo 17. april. Da bør det bli smekkfullt, for Make Way For Love er et av de beste albumene jeg har hørt i år!