Vel, akkurat det er nok en sannhet med modifikasjoner - dette med 80-tallet. Albumet starter faktisk med en djevelsk kul psykedelisk rocker. En tung, dunkel instrumental innleder et cabaret-aktig komp som liksom ruller avgårde langs broadway ikledd selve essensen av showbiz. Men en rockeplate er det ikke. Dette er pop, eller nærmere - en hyllest til popmusikk. Etter det frekke åpningssporet “Trafalgar Square”, stappfull av lyd og attitude, roer det seg temmelig fort ned igjen. Spor nummer to, “Me”, starter som en intim affære, nedstrippet og personlig - før den senere blåser seg opp med en grandios, lengtende avslutning. Allerede her begynner førsteinntrykket å miste balansen, og når tredje låt - singelen “Over the Midnight” - svever avgårde, er det ikke lenger noen grunn til å prøve å fange essensen av Rare Birds. Det som følger, er en samling låter som spenner over (mer eller mindre) hele spekteret av popmusikk. På godt og vondt.

Dette er den første soloplata til Wilson siden 2013’s “Fanfare” - et album som for alvor fikk satt den California-baserte artisten på kartet for folk flest. Han har fått mye oppmerksomhet, både som produsent, som bandleder på Roger Waters’ live-oppsetninger, samt for sin egen solokarriere. Han er blant annet blitt omtalt som en “revivalist”, en som skaper musikk som holder 60/70-talls-rocken i live, uten nødvendigvis å bringe nevneverdig med originalitet inn i bildet. Wilson selv virker som han helst vil unnslippe dette stempelet, og går på Rare Birds fullt inn for å skape et album som kaster overraskelser mot deg på omtrent annenhver låt. Dette funker sånn halvveis. Produksjonen kobler til en viss grad låtene sammen i et felles lydlandskap, og mer eller mindre samtlige av låtene har noen essensielle likhetstrekk; Vokalen ligger tett på øret, intim og behersket, og alle låtene er krydret med små psykedeliske teksturer. Ekko og klang, synth-arpeggios, harmonier og perkusjon; alt ligger i en eller annen kombinasjon og danner et konstant bevegende bakteppe i kulissene av relativt enkle poplåter. Men pop-galleriet til Wilson formidler en mildt sagt eklektisk samling. Pianoballader etterfølger skamløst generisk stadion-pop, Country-låter eksploderer i massive crescendoer. Man blir servert psykedelisk rock, new-wave, gospel osv. Du finner vocoder og trommemaskiner, slide-gitar, strykere, saksofonsoloer og meditativ messing, for å nevne noe. Knitrende fuzz-gitarer i den ene enden, pastellfargede synth-tepper i den andre. På dette albumet blander han rett og slett så mange musikkstiler og epoker sammen at det er umulig å helt finne ut av hva han prøver på - bortsett fra å befeste seg som en eksemplarisk student av popmusikk gjennom de fire siste tiår (ja, det blir en slags P4/Radio Norge-appell av alt sammen). Singelen “Over the Midnight” treffer nok middelaldrende Springsteen-fans like godt som The War on Drugs gjør, og ellers er det paralleller til Pink Floyd, Peter Gabriel, Tom Petty, Elton John, Kate Bush, Waylon Jennings - for å nevne et knippe av de tilsynelatende utallige inspirasjonskildene som er å finne på denne plata.



Og akkurat dette er nok en av Wilson sine største svakheter. Til tross for å være en sterk låtskriver, en talentfull musiker og en kreativ produsent klarer han fortsatt ikke overbevise i originalitet. Absolutt alt på dette albumet frembringer en følelse av “hvor har jeg hørt dette før?”. Det trenger absolutt ikke være synonymt med kjedelig eller uinteressant, men når det er så mange konflikter mellom intensjon og utførelse som på dette albumet, blir det vanskelig å finne et fokuspunkt i musikken. I stedet blir man sittende og sammenligne eller mimre, eller kanskje begge deler. Og når alle disse musikalske tvistene - disse skruballene - på albumet har flydd forbi, virker det egentlig mest som om Jonathan Wilson har tatt utgangspunkt i å lage en omelett, og endt opp med eggerøre. Misforstå meg rett; det er sterke låter spredt over hele albumet, og produksjonen er jevnt over helt utsøkt. Men dette albumet er også veldig ambisiøst. Ikke bare i produksjon, men også i lengde. En time og tjue minutter er mye musikk, og her er det mye å gape over. Det er kort sagt litt for mye - litt for mye av det aller meste. Er du glad i popmusikk er det nesten garantert at du finner noe som faller i smak på Rare Birds. Men om det som faller i smak er den svevende feel-good-messingen på New-Wave-låta “Loving You”, 70-talls-rock-kollisjonen på tittellåta “Rare Birds”, eller den mørke, smått forvrengte og desperate avslutningen på “Hard to Get Over” har mye å si for totalopplevelsen av albumet. Et åpent sinn er rett og slett ikke alltid nok, spesielt ikke hvis nevnte sinn tvinges til å delta i konstante tematiske hopp fra pop-sjangerens A,B,C, så til Q og tilbake igjen til C.

Jonathan Wilson har laget et album som er like lett fordøyelig som det er fullstendig uhåndgripelig, og det er lettere å se for seg to separate, solide album, i stedet for dette koldtbordet av ideer.