Hele syv år etter at Tempel ble til, kommer endelig deres første fullengder. Fra Andebu kommer de tre brødrene Inge, Kjetil og Espen Haugland Gjermundsrød og deres bestevenn Andreas Espolin Johnson. Sammen leverer de en forrykende debutplate, proppet full av feite riff, catchy melodier, lekne gitarsoloer, beinharde trommer og en knalltøff og særegen vokal satt sammen i et lydbilde og en produksjon på svært høyt nivå.

Åpningssporet Vendetta setter standarden fra første riff, og er et bra utgangspunkt for resten av plata. Når en så får servert singelen Wolves går tankene med en gang til kollegaene i Kvelertak, for sounden i gitarene er svært nær Stavangerbandet. At trommeslager er felles, og at Kvelertaks gitarist Bjarte Lund Rolland har hatt en finger med i produksjonen er med andre ord ingen overraskelse. Når det er sagt så er det i bunn og grunn en positiv ting, da det er få band som har kulere sound enn nettopp Kvelertak. Men nok om dem! Tempel har egenart i bøttevis og er et helt eget monster.

En fellesnevner for låtene på plata er måten de utvikler seg på. Det er en nydelig variasjon i hver eneste låt, men uten at de noen gang mister seg selv. Det er tvert imot deilig når en hører for eksempel Forest Cemetery og tonene fra åpningsriffet finner veien tilbake halvveis ut i låta. En glemmer nesten at en fortsatt er på samme låt selv om den knapt har vart i halvannet minutt. Munnharpeintroen må også nevnes. Sylfrekt.

Enkelte låter åpner litt svakt, kanskje spesielt Confusion, men denne, som de andre låtene, har en såpass sterk oppbygging og så mange kule partier at en ikke kan peke den ut som en svak låt totalt sett. Med den store variasjonen i låtene er det en litt skummel sti Tempel begir seg ut på da det fort kan bli rotete og retningsløst, men det blir aldri tilfellet her, og samtlige låter er mesterlig skrudd sammen. Spesielt trommene vil jeg gi mye av æren for dette, for det er en kunst å få noe så krevende til å høres så jevnt og enkelt ut. De mange brekkene og de små detaljene og nyansene vi får servert gir totalpakka et enormt løft.

Samspillet på gitarene er også gjennomgående svært godt på denne plata. Melodiene som blir servert fra begge gitarene, og spesielt i soloene er fantastisk flotte. Til tider blir lydbildet litt tynt i soloene, da bassen ikke gjør nok for å fylle tomrommet andregitaren etterlater seg når den blir med på soloen, som for eksempel i nevnte Forest Cemetery eller i sistesporet Farewell. Men dette blir flisespikkeri, da soloene i seg selv er kanonsterke, selv om det kunne vært skrudd sammen litt bedre. Soloen i Farewell gir for øvrig en nydelig upbeat avslutning på plata, som etterlater en med et stort smil om munnen.

Med dette albumet tvinger Tempel seg frem som et av de mange norske rockebandene å regne med, og med en av de sterkeste albumdebutene fra de siste årene vil det overraske meg om ikke denne plata ligger høyt oppe på manges topplister når vi nærmer oss 2019.