Eigil Berg (68) har siden 1973 ledet New Jordal Swingers, som fortsatt er aktive og sist ga ut et nytt album i 2014. De var et av Norges mest populære band på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.

Berg synger og spiller keyboards og gitar på det som er hans 3. soloplate siden 1981. Den forrige kom i 2009. Han har skrevet alle de 20 melodiene her og halvparten av tekstene. Resten er skrevet av Ingvar Hovland (tekstforfatter for bl.a. Vamp), med unntak av en av Terje Nordby fra Tramteatret. Musikken er poprock, framført av noen av landets mest kjent musikere. Det hele låter flott, om enn noe forutsigbart og likt. Og det er lett å høre at New Orleans har påvirket Bergs musikk.

Nye spor er en dobbelt-cd, der disk 1 heter "Veien hjem" og disk 2 "Blåtimen (Sakte sanger)". Sistnevnte består selvsagt av ballader, noe det også er en del av på den første plata. Det hele starter med den lystige instrumentalen Åpning, som høres litt ut som sirkusmusikk og har sag som et av instrumentene. Jeg har også stor sans for den vemodige Her er mitt liv, der lydbildet er noe inspirert av Springsteens E Street Band.

Den smektende La gitarene fortelle har latinorytmer som liver opp plata. Et annet høydepunkt på disk 1 er den fengende rootsrockeren Veien hjem. Den beste teksta har Sigøyner, som er et forsvar for romfolket som spiller og tigger på gater i hele verden. Og det er lett å høre at Eigil Berg er fan av Procol Harum på Jeg har sett.

De åtte balladene på disk 2 er stemningsfulle. Av de to instrumentalene liker jeg best Kjæreste kjære, hvor Bergs piano bare er kompet av kontrabass og orgel. Langs veien har både diktopplesning ved Ingvar Hovland og sang ved Eigil Berg. Til slutt kommer Kloden er rund, som vi kan lese er inspirert av da Bergs forbilde Jimmy Webb viste at man kan lage over fem minutter lange popsanger. Den ble skrevet i 1969 som Art of Life og innspilt med ei annen tekst på det første soloalbumet. Dette er en minneverdig versjon der Berg komper seg selv på elpianoet.

Coverheftet gjengir alle tekstene og tre sider der Eigil Berg skriver litt om noen av sangene. Dette gir Nye spor et personlig preg. Og det er mye god låtskriverkunst på denne plata som jeg vil kalle en blanding av visepop og poprock.