Okkervil River
In The Rainbow Rain
Sterk åpning, svakere avslutning
Okkervil River ble dannet i 1998 og frontfigur, Will Sheff, har holdt Austin-bandet gående i to tiår med ulike konstellasjoner. 20 år siden starten, er Sheff og (relativt) nye medlemmer ute med det niende studioalbumet i rekka, In The Rainbow Rain. Det er et mer tilgjengelig og lekent album, men ikke like sterkt som den atmosfæriske 2016-utgivelsen, Away.
I det fengende og melodiske, men også rørende åpningssporet, Famous Tracheotomies, synger Sheff om da han som barn måtte foreta et kirurgisk inngrep i luftrøret. En skjebne han tilfeldigvis deler med diverse andre kunstnere, deriblant hans inspirasjonskilder, Ray Davis og Dylan Thomas. I et intervju med billboard.com forteller han om denne traumatiske opplevelsen, men også om omsorgen fra sine foreldre, og med galgenhumor om sine hyppige sykehusbesøk i ung alder. Dette er en låt som gjør inntrykk.
Catchy og melodiøst er det også i The Dream And The Light og Love Somebody. Sammen med åpningen, er dette låter som vitner om et band som (for tiden) opplever spilleglede og skaperkraft. I disse tre låtene, som kommer på rekke og rad, er Sheff og gjengen helt klart på sitt beste.
Family Song henter fram den mer stemningsfulle siden av Sheff og hans medmusikere, og Pulled Up The Ribbon er en god rockelåt. I Don´t Move Back To LA får vi mer streit americana og en låt som i likhet med Shelter Song og External Actor ikke utpeker seg i særlig grad.
For det er i første halvdel av In The Rainbow Rain at Okkervil River imponerer og er mest tiltrekkende. De har deg med en gang, men klarer ikke helt å feste et like tett grep om lytteren hele veien inn. Når det er sagt, så er bandets siste utgivelse likevel en god lytteropplevelse. Det er et album som viser at Sheff gjerne må fortsette å gi ut sanger som Okkervil River uavhengig av hvem som backer ham opp.
Bandets hjemmeside her
I det fengende og melodiske, men også rørende åpningssporet, Famous Tracheotomies, synger Sheff om da han som barn måtte foreta et kirurgisk inngrep i luftrøret. En skjebne han tilfeldigvis deler med diverse andre kunstnere, deriblant hans inspirasjonskilder, Ray Davis og Dylan Thomas. I et intervju med billboard.com forteller han om denne traumatiske opplevelsen, men også om omsorgen fra sine foreldre, og med galgenhumor om sine hyppige sykehusbesøk i ung alder. Dette er en låt som gjør inntrykk.
Catchy og melodiøst er det også i The Dream And The Light og Love Somebody. Sammen med åpningen, er dette låter som vitner om et band som (for tiden) opplever spilleglede og skaperkraft. I disse tre låtene, som kommer på rekke og rad, er Sheff og gjengen helt klart på sitt beste.
Family Song henter fram den mer stemningsfulle siden av Sheff og hans medmusikere, og Pulled Up The Ribbon er en god rockelåt. I Don´t Move Back To LA får vi mer streit americana og en låt som i likhet med Shelter Song og External Actor ikke utpeker seg i særlig grad.
For det er i første halvdel av In The Rainbow Rain at Okkervil River imponerer og er mest tiltrekkende. De har deg med en gang, men klarer ikke helt å feste et like tett grep om lytteren hele veien inn. Når det er sagt, så er bandets siste utgivelse likevel en god lytteropplevelse. Det er et album som viser at Sheff gjerne må fortsette å gi ut sanger som Okkervil River uavhengig av hvem som backer ham opp.
Bandets hjemmeside her
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>