Absolutt Forlag ga denne uka ut "Kalvøyafestivalen", skrevet av den erfarne musikkjournalisten Leif Gjerstad. Han har virkelig gått til kildene og fått med seg alle sider ved denne festivalen som ble holdt på ei øy utenfor Sandvika i Bærum.

De 352 sidene er spekket med bilder, avisutklipp, uttalelser fra festivalgjengere og musikere, festivalplakater og faktisk også kapitler fra bøker av Ketil Bjørnstad og Mikael Wiehe. Man har ikke prøvd å skjule skandalene, uvennskap, maktkamp, underskudd og andre negative sider. For eksempel er det fortsatt stor uenighet mellom Paul Karlsen, som ledet festivalen fra 1972-97, hans bror Helge og grunnleggeren Sten Randers Fredriksen, som trakk seg i 1977. Mer fornøyelig er utklippene om Bob Dylans 1991-konsert (han var der året før også): "Dylan var full" og "Nei, Dylan var ikke full"!

Gjennombruddet for Kalvøyafestivalen kom i 1973, med Frank Zappa, Ralph McTell og norske Popol Vuh øverst på plakaten. Programmet på resten av 70-tallet var preget av folkrock, visesang, jazz, pop, rock og en del norske lyrikere - stort sett mellomstore navn. Men fra 1977 av kom det en rekke storkanoner: Chicago i 1977, Van Morrison i 1979, Santana i 1980, U2 og Joe Cocker i 1983, Leonard Cohen i 1985 og 1988, Eric Clapton (med Phil Collins på trommer) i 1986, Iggy Pop i 1987 og 1991, Peter Gabriel i 1987 og 1994, a-ha i 1988, Bob Dylan i 1990 og 1991, Nirvana i 1992, Neil Young i 1993 og 1996, Pearl Jam i 1993, Björk i 1996, David Bowie og Nick Cave i 1997.

Likevel ble Kalvøyafestivalen nedlagt. Grunnen var mangel på gode headlinere og konkurranse fra andre festivaler, som Norwegian Wood. Men de banet vei for andre festivaler, og i 1999 ble den første Øyafestivalen holdt på Kalvøya. De flyttet til Oslo i 2001, og resten er historie. Kalvøyafestivalen viste nemlig vei: Det er mulig å få verdens største artister til å spille utendørs i Norge. Kapasiteten var faktisk på hele 20 000 tilskuere.

Bakerst i boka er det lister over fotografer (både proffer og publikum) og kilder (forfatteren har snakket med over hundre musikere). Det jeg savner er en alfabetisk oversikt over artistene, slik at man lett kunne ha funnet ut hvilket år de spilte på festivalen. Og jeg savner en skjematisk oversikt over festivalene, med rekkefølge for når artistene spilte. I stedet må vi forholde oss til festivalplakatene. Som kjent ble noen konserter avlyst. Dessuten kunne man godt ha korrekturlest bildetekstene (Eksempel på pinlig stavefeil: Leonard Choen).

Man alt i alt er "Kalvøyafestivalen" ei bok jeg anbefaler på det varmeste til alle musikkinteresserte. Den er fargerik og fanget min oppmerksomhet straks jeg begynte å bla i den. Meget bra er også de forskjellige forordene til forfatteren, som blant annet setter Kalvøyafestivalen inn i en historisk sammenheng. Han skriver flott om inspirasjonskilden Woodstock og andre berømte festivaler.