Drango
Baby
Drango prøver på mye, men mangler retning
Trondheimsbaserte Drango slapp nylig sin første EP, Baby, og på 19 minutter kaster bandet ut mye forskjellig uten at alt fester seg like bra. Det er et vanskelig band å plassere i en sjangerbås, men kan kanskje beskrives som svevende og drivende rock, med elementer fra støyrocken.
Isolert sett er låtene på Baby interessante, og tidvis er de også veldig fengende. Dessverre klarer de ikke ta vare på den forventningen hver av låtene bygger opp, og man får en følelse av at de skyter seg selv litt i foten. Alle låtene bygger opp mot noe, men før man får noe klimaks eller avslutning stopper de brått for å bli fulgt av en ny låt som starter oppbyggingen på nytt, uten å spille videre på forrige. Slik låtene er bygd opp hadde det vært en gylden mulighet til å skape en tydeligere helhet på EPen, men potensialet blir ikke utnyttet.
På mange måter føles Baby ut som en schizofren EP. Særlig skiller EPens to første låter seg kraftig fra sistelåten Lounge som avslutter det hele med et saktebrennende groove på hele 7 minutter. Mens låtene Boots/Beasts og Baby bygger på en kvikk og upbeat driv med store og skummelt fengende refreng, er Lounge en atmosfærisk og svevende låt.
Begge sider av bandet er spennende og treffer på ulikt vis, men det er litt vanskelig å vite hvor de vil.
Mellom Drangos to personligheter blir Haley et forsøk på en slags brobygger, støttet opp av den instrumentale pauselåten Habibti. Begge har potensiale, men virker å falle mellom de to kontrasterende uttrykkene. Selv om de kanskje faller litt imellom har de egne særtrekk. Den aggressive og overveldende avslutningen på Haley lover bra, men momentet blir brått stoppet av Habibti som roer det hele kontant ned.
Generelt er bass og tromme-groovet som ulmer i samtlige låter solid, og de støyende gitarene som leker seg over fungerer bra. Stemningsfullt og effektfullt. Atmosfærene dette skaper er potensielt oppslukende og noe jeg håper de utforsker mer fremover.
Den kvinnelige gjestevokalen på siste halvdel av Lounge sitter som et skudd og bidrar til å heve låten idet man kanskje skulle trodd at det ble for langtrukkent. Lounge har imidlertid truffet bra på å holde drivet og stemningen gjennom hele låten. Det store refrenget på Baby er også ikke til å slippe unna.
Kort oppsummert så utforsker Drango mange uttrykk, men klarer dessverre ikke å kapitalisere noe særlig på potensialet til å skape en helhet. Låtene er det imidlertid høyt nivå på og de vil være et spennende band å følge med på i tiden fremover.
Isolert sett er låtene på Baby interessante, og tidvis er de også veldig fengende. Dessverre klarer de ikke ta vare på den forventningen hver av låtene bygger opp, og man får en følelse av at de skyter seg selv litt i foten. Alle låtene bygger opp mot noe, men før man får noe klimaks eller avslutning stopper de brått for å bli fulgt av en ny låt som starter oppbyggingen på nytt, uten å spille videre på forrige. Slik låtene er bygd opp hadde det vært en gylden mulighet til å skape en tydeligere helhet på EPen, men potensialet blir ikke utnyttet.
På mange måter føles Baby ut som en schizofren EP. Særlig skiller EPens to første låter seg kraftig fra sistelåten Lounge som avslutter det hele med et saktebrennende groove på hele 7 minutter. Mens låtene Boots/Beasts og Baby bygger på en kvikk og upbeat driv med store og skummelt fengende refreng, er Lounge en atmosfærisk og svevende låt.
Begge sider av bandet er spennende og treffer på ulikt vis, men det er litt vanskelig å vite hvor de vil.
Mellom Drangos to personligheter blir Haley et forsøk på en slags brobygger, støttet opp av den instrumentale pauselåten Habibti. Begge har potensiale, men virker å falle mellom de to kontrasterende uttrykkene. Selv om de kanskje faller litt imellom har de egne særtrekk. Den aggressive og overveldende avslutningen på Haley lover bra, men momentet blir brått stoppet av Habibti som roer det hele kontant ned.
Generelt er bass og tromme-groovet som ulmer i samtlige låter solid, og de støyende gitarene som leker seg over fungerer bra. Stemningsfullt og effektfullt. Atmosfærene dette skaper er potensielt oppslukende og noe jeg håper de utforsker mer fremover.
Den kvinnelige gjestevokalen på siste halvdel av Lounge sitter som et skudd og bidrar til å heve låten idet man kanskje skulle trodd at det ble for langtrukkent. Lounge har imidlertid truffet bra på å holde drivet og stemningen gjennom hele låten. Det store refrenget på Baby er også ikke til å slippe unna.
Kort oppsummert så utforsker Drango mange uttrykk, men klarer dessverre ikke å kapitalisere noe særlig på potensialet til å skape en helhet. Låtene er det imidlertid høyt nivå på og de vil være et spennende band å følge med på i tiden fremover.
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>