Audun Jakobsen, vokalist i Himmelhøyt og gitarist i Martyrs, slipper i dag sin første EP under artistnavnet Dunndunn. Enkelt sagt er det et slags singer/songwriter prosjekt med norskspråklige og ærlige tekster.

Til å hjelpe seg på EPen, som har fått navnet Fra spøk til revolver, har Dunndunn fått hjelp av venner fra band/artister som Ludvig The Band, Posterboys, Ponette, Mønevann, Kalandra og Anna Of The North. På de fem låtene på EPen blir temaer som livet på psykiatrisk og tapt kjærlighet. Avslutningen er dessuten en melankolsk takk til «den tøffeste dama jeg kjenner», Mor.

Samtlige låter er brutalt ærlige, og det er den usminkede sannheten du får presentert. Det er en utrolig sterk, og nettopp derfor også en vanskelig EP å høre på. Det som ved første møte er fine melodier, solid gitarklimpring og en særegen sår stemme, forsvinner etter hvert i bakgrunnen for den alvorlige og dystre lyriske tematikken.

Det er dystert og alvorlig, og for mange kanskje noe ukjent. Det som blir presentert er imidlertid ikke fjernt og uforståelig. Dunndunn har nemlig en evne til å formulere lettfattelige og visuelle tekster, gjerne med et bittersøtt skråblikk. Et godt eksempel på nettopp dette er sistelåten, Mor, hvor han synger: «Mor, hva gjør vi nå, uten supermann? Hvordan kunne vi miste Far når ingen kunne rikke han? Nå skjelver bakken og vi klamrer oss til ting som at frossen pizza er, vel, det er noe å prate om».

Selv om det musikalske på mange måter kommer i andre rekke på EPen er det ikke tvil om at den musikalske dugnaden på Fra spøk til revolver har innfridd. Alt fra de individuelle fremføringene til produksjonen sitter nemlig som støpt. Lydbildet er luftig og rått, noe som bidrar til å gjøre det hele ektefølt og nært. Må også kommentere på koringen på låter som Fra spøk til revolver og Mor. Måten koringen bidrar til å bygge opp låtene er som tatt ut av læreboka.



Med overgangen fra En annen til Fra spøk til revolver demonstrerer Dunndunn også bredde i musikken da det går fra rocka og blues-aktige skurregitaren som holder drivet i førstnevnte, til det rolige akustiske fingerspillet på sistnevnte.

Dunndunn har laget en fin EP med sterke tekster som slår hardt. I fare for å fremstå som en emosjonell sadomasochist så er det den usminkede ærligheten om tradisjonelle «tabuemner» som gjør Fra spøk til revolver særlig interessant og oppslukende. Det mangler allikevel noe på helheten, og EPen bærer preg av å være som Dunndunn selv sier «En mix tape av låter jeg aldri trodde jeg skulle gi ut».