Ray Davies (74) fra The Kinks er plutselig blitt produktiv igjen. I fjor kom Americana - hans første soloplate på ti år - og alt nå foreligger oppfølgeren Our Country - Americana Act II. Med en slik undertittel kan man jo frykte en ny Preservation Act 2 (1974), som av mange regnes som det dårligste Kinks-albumet.

Men heldigvis er dette albumet mindre teatralsk, selv om det har flere passasjer med "spoken word" - i form av Davies' fortellerstemme. Det handler om hans forhold til USA, på både godt og vondt. Om da The Kinks spilte der på 60-tallet, om da han ble skutt i New Orleans, om hans syn på erkeamerikanske fenomener, om drømmen om Amerika osv.

De ni første låtene holder en høy standard. Our Country er allsangvennlig og innspilt med et kor. Back In The Day er 50-tallsrock med herlig koring. Oklahoma U.S.A. er en nyinnspilling av en av sangene på Muswell Hillbillies (1971), som er et av de beste Kinks-albumene og det første der de oppsøkte sine musikalske, amerikanske røtter - kort og godt roots. Også to andre låter har Ray Davies innspilt fra før, på soloalbum anno 2005 og 2006: The Getaway og The Real World.

Jeg liker enda bedre Bringing Up Baby, som er fengende pop med steelgitar, har nostalgisk tekst og deler tittel med en film fra 1938. Like sterk er The Getaway, som har snakkeintro og en slentrende melodi. På The Take synger Karen Grotberg mer enn Davies. Hun er keyboardist i The Jayhawks, som er backingband på begge Americana-albumene. Hennes stemme preger enda mer dette - ikke bare som korist, men også som duettpartner. Siden hun og Jayhawks kommer fra Minneapolis, passer det bra at handlingen i The Take er lagt til den byen. Og når hun synger "I'm gonna take me an icon tonight", er det som å høre Chrissie Hynde fra Pretenders! Ray Davies var som kjent kortvarig gift med Hynde.

Dessverre er ikke låtene som er nummerert 10-16 like bra. Her er musikken inspirert av New Orleans-jazz, og det er mange ballader - unntaket er rockeren The Big Weird. Heldigvis tar plata seg opp igjen mot slutten, med The Big Guy - en nydelig ballade om en roadie, med lekker mandolinklimpring - og den avsluttende Muswell Kills, hvor vi får refrenget fra Kinks-klassikeren Muswell Hillbilly. Den er rå og hardtrockende, med strålende slidegitar ved Gary Louris fra The Jayhawks (som passende nok er et americanaband). Davies veksler mellom engelsk og amerikansk aksent.

Our Country - Americana Act II er et godt album, men med for mange låter. Et klistremerke på coveret nevner "19 new songs". Men det er bare 17 sanger her. To av låtene inneholder nemlig bare fortellerstemmer. Uansett forteller plata en god og personlig historie, og kan betraktes som musikalsk følge til Ray Davies' selvbiografiske bok fra 2013: Americana.