I forrige uke var The Vryll Society «ukens band» på BBC Radio 1. Dette sier litt om populariteten og forventningene til dette bandet som nå har sluppet sin første fullengder på Deltasonic Records. Tidligere har de bl.a. sluppet den flotte singelen Deep Blue Skies og EP-en Pangea

Felles for det de har gitt ut til nå, er at de musikalsk og tekstlig søker utover i fysisk og sjelelig forstand. Vi fikk et hint om det nettopp utfra titler som Deep Blue Skies og Pangea, og de fortsetter reisen i det fysiske og sjelelige rommet på den nye plata Course Of The Satellite.

Hva slags kurs er det satellitten til The Vryll Society tar oss i? Vel, det starter med tittellåten, og som de sier: «Outside you can do anything you like/We make it up as we go along». Et synthteppe tar oss med inn i låten, før nydelige, lyse gitarer drypper fargerike farger fra palletten til The Vryll Society: «We won’t change the course of the satellite/The universe unfolds in front of my eyes».

Satelitten søker mot den perfekte rytmen i A Perfect Rhythm, og denne gangen handler teksten om rommet vi har rundt oss og inni oss. «I need some space ‘cause I have to find/A perfect rhythm going through my mind/Give it time, give it time». Sjekk også den fine videoen til A Perfect Rhythm:


Vi er innom Andrei Rublev, som også er tittelen på en film av den russiske regissørlegenden Andrej Tarkovskij, før vi får høre om tårer og varm luft. Så kommer vi til kanskje den mest poppete av låtene på plata, Light At The End Of The World. «I think you’re gonna like it here», synger vokalist Mike Ellis, og det har han rett i. Undertegnede liker seg i hvert fall riktig så godt i det musikalske universet til The Vryll Society.

I Inner Life gir de seg funken i vold, ja, det er faktisk nesten på grensen til 70-tallsdisko. Musikken ellers da? Drømmende på grensen til hypnotisk? Javisst? Psykedelisk? Mange vil nok hevde det, men først og fremst er hele plata fylt av sjelfulle og interessante lydlandskap noen ganger bekledd med vakre synth-tepper, men alltid med smakfulle gitarmønster vevd inn.

Satellitten til The Vryll Society nærmer seg endestasjonen – hvis det fins noe sånt for en satellitt – og det hele avsluttes med en rolig låt, Give In To Me, hvor de nikker til The Waterboys: «You saw the crescent/I still see the moon». Gjennomgangstemaet er «I need a rush/A rush that’s pure», og det syns jeg The Vryll Society greier å gi lytterne på en ganske så fin måte. Det er et par svakere låter sånn midtveis, men det er ikke nok til å dra ned helhetsinntrykket av debutplata til The Vryll Society. Hopp på satellitten og kom deg i bane du også!


Facebook-siden til bandet.