Suede ble kåret til det beste bandet i Storbritannia i 1992 av Melody Maker, og de toppet hitlistene med det selvtitulerte albumet. Plata Suede vant The Mercury Music Prize, og den og etterfølgeren Dog Man Star må kunne sies å være det kunstneriske høydepunktet for bandet, selv om også den tredje plata inneholdt bra ting. På det tidspunktet hadde gitaristen Bernard Butler hoppet av etter uenigheter med frontmann Brett Anderson. Bandet har vært litt av og på, men kom tilbake i 2010, og har etter det gitt ut to plater. Nå er plata Blue Hour ute. Det er den åttende i rekken av studioalbum.

Plata starter episk med låten As One. I tillegg til bass, gitar og trommer er det strykere og kor og en dramatisk Brett Anderson på toppen: «Here I am/Here I am/Talking to my shadow/Head in my hands». Vi spinner videre med Wastelands som er en veldig gjenkjennbar Suede-låt. Gitarlyden er nesten som i gamle dager da Bernard Butler spilte gitar. Jeg syns aldri Suede greide å finne tilbake til magien etter at Butler slutta, men de har glimtet til innimellom.

Roadkill handler om akkurat det. Det er en død fugl hovedpersonen sørger over. Han leser et dikt om den stakkars fuglen, alt mens strykere spiller dramatisk i bakgrunnen. «Today I found a dead bird/Crushed into the realbland clay». I Dead Bird får vi høre at hovedpersonen begraver fuglen, mens sønnen lurer på hva han holder på med.

Vi får noe tilnærmet rock-opera med pompøse strykerarrangement i låter som Tides og All The Wild Places og Cold Hands. Suede prøver virkelig å lage «the big music» på denne plata, og på en måte lykkes de med det. Det er svært, det er som sagt nesten på grensen til rockopera. Når vi snakker om Suede kan det godt være storslagent og svulstig, men problemet er at det tipper over til å bli masete på en god del av låtene.

Det er noen av de 14 låtene på plata som ikke tipper helt over i det altfor pompøse og animerte. Her kan nevnes Life is Golden, Don’t Be Afraid If Nobody Loves You og Flytipping.



Hjemmesiden til bandet