Vi har ikke sett mangel på moderne soul og funk artister den siste tiden. Leon Bridges, Curtis Hardinge og ikke minst St.Paul and the broken bones har blåst liv i sjangeren. Dette kommer klart frem på deres siste album Young sick camellia.

På albumet har de fått med seg produsent Jack Splash. Hvis tidligere arbeid inkluderer profilerte artister som Cee Lo Green, Solange og Alicia Keys. Det er dermed ikke overraskende at flere av sangene på albumet beveger seg inn i et noe kjent R&B landskap.

Lytteren blir tidlig dratt inn gjennom sangen GotItBad. De klubbklare funk-rytmene er smittende med Bee Gees aktige undertoner. Det lar seg lett svinge videre til sanger som LivWithoutU med like groovy stemning over post-disco gitarer. Sammen med singelen Apollon trekker disse tette assosiasjoner mot 60-tallets funkscene.



Tekstene i disse låtene er rå og personlige, men forsvinner i de kjente rytmene. Vokalist Janaway dykker inn i sin egen familiehistorie og skaper et narrativ hvor hans far og farfar får en plass. Klart markert gjennom instrumentale lydklipp som skaper en avslappende pause fra de funk-tunge låtene.

Den sterkeste låta kommer i form av Mr. invisible. Her møter vi en sår gjentagelse av teksten «Happiness, Happiness is gone / Happiness we throw it all away», over elektroniske effekter som skiller den ut fra resten av platen. Den roligere Hurricane følger fint opp med sin svake gitarklimpring. Det alvorlige preget forsvinner derimot i det optimistiske funk-uttrykket som dominerer på platen.

St. Paul and the broken bones slår til med et konseptalbum som man kan synge, danse og groove til. Dette er en underholdende plate som forlater deg med en masse «feel good» vibber.

Spiller på Cosmopolite i Oslo 10. november.