Villagers er et irsk indiefolk-band som i 2008 ble startet av Conor O'Brien, bandets frontmann og vokalist. Bandet har ikke hatt noe stort internasjonalt gjennombrudd, men de har for tidligere låter og album blitt nominert til flere priser. Deres debutalbum Becoming a Jackal ble nominert til Mercury Prize i 2010, og deres andre album {Awayland} vant The Choice Music Prize i 2013. De har også hatt tre album på førsteplass på topplistene i Irland.

Det er tydelig at Conor O'Brien er en drømmende mann. Hans mørke og dype tekster ble av The Guardian beskrevet som "an eerie sense of disquiet", noe som kan oversettes til "en skremmende følelse av ro". Det er noe ved hans tekster kombinert med musikken bandet skaper som er vakkert og rolig, med små kuler av melankoli og mørke tanker som skyter inn innimellom. Å bruke deprimerende elementer i musikken kan på sin helt egne måte dra lyttere inn i en dyp og kanskje ukjent dimensjon som en muligens ikke opplever i annen musikk. Et annet band som er kjent for å virkelig utnytte dette er Radiohead. Det er noe mørkt som gjemmer seg under den vakre klangen og de spennende melodiene.

Albumet består av ni låter som nærmest kan oppleves som ni forskjellige eventyr om de lyttes til individuelt. Å lytte til albumet i sin helhet er derimot ikke en tung sak. Det er noe drømmende og vakkert som griper tak i deg om du så skulle finne på å høre det fra start til slutt. Materiale som hovedsaklig er tungt, er i dette albumet blitt gjort lettfordøyelig og likevel interessant.



Bandet har hentet inn nye elementer fra blant annet jazz, EDM og hip-hop, som gir musikken noe ekstra å holde seg fast i.
I låten "Love Came With All That It Brings" er det en fast hip-hop lignende rytme gjennom hele, mens det i "Long Time Waiting" er lekende jazztrommer som utvikler seg gjennom hele låten. Denne eksperimenteringen av rytme er ikke noe som har vært fremtredende hos Villagers tidligere og det blir kanskje litt "mye" for tidligere lyttere. Det kan også oppfattes som noe som er ganske spennende, fordi det funker så bra med det de ville få til med dette albumet.

Det er noe nærmest impresjonistisk ved Villagers sine melodier og deres harmonikk. I et intervju med NPR Music i 2015 uttalte O'Brien seg om hva som er viktig for ham ved låtskriving: "The main thing that spurred me on to make music is the love of melody". Hans hovedfokus er på melodi, noe som forklarer hans vage akkordprogresjoner. Harmonikken skal hovedsaklig fremheve melodien, ikke motsatt. Dette støtter også opp teksten, da den ofte ligger i melodien. Det er altså ikke mangel på vakre melodier med spennende harmonikk i dette albumet. I låten "Again" leker O'Brien seg med melodien rundt den repeterende bakgrunnen og driver videre på det enten i form av vokaler eller synth. Dette er også fremtredende i "Real Go-Getter" med sin noe forvirrende og følelsesladde harmonikk. Teksten og melodi skal være i fokus, og de får det til selv med så mange forskjellige elementer på grunn av O'Briens evne til å formidle vakre melodier.

The Art Of Pretending To Swim har ikke revet Villagers vekk fra det som gjør dem til Villagers. De har håndplukket det som var særegent og vakkert ved musikken deres og utviklet det sammen med nye og moderne ideer. Resultatet er et spennende, rørende og nyskapende album.