Hans Petter Gundersen (f. 1953) – heretter kalt HP Gundersen eller bare HP – har produsert en rekke kjente artister og vært gitarist for enda flere. «Et liv i etableringsfasen – Del 1, 1963-2008» er første bind i hans selvbiografi. Den har en muntlig form og er lagt opp som en samtale mellom HPs to alter egoer: Hans og Petter. Det er Hans som stiller spørsmålene, mens Petter forteller. Men Hans har også sine meninger, og det er fornøyelig å lese deres krangel om hvem som er best av The Beatles (Hans) og Rolling Stones (Petter). Jeg sitter imidlertid med inntrykket av at HP Gundersen er en stor beundrer av begge band!

Boka går kronologisk til verks, dog med noen avsporinger og digresjoner. Vi leser kort om hans frustrerende barndom og mye om hans lykkelige ungdomsår i siste halvdel av 60-tallet, da HP oppdager rocken, lærer seg å spille gitar og danner band. Mer fasong på karrieren blir det når han i 1973 flytter til Tromsø for å gå på yrkesskole og bo i kollektiv. Han er medlem av AKP (m-l), spiller i Marit Mathiesens backingband Småfolk og starter byens første countryrockgruppe Skubidubiband. Vel tilbake i Bergen i 1979 danner han Nøkken, men slutter etter debutalbumet.

På 80-tallet får han utgitt album med Rust og HP Project der han skriver alle melodiene. Vokalist i duoen HP Project er Lynni Treekrem, som HP oppdager. Selv oppdager han steelgitaren, som etter hvert blir hans hovedinstrument. Han starter også den store suksessen Café Opera i Bergen.

I 90-årene starter HP enda flere band som bare utgir ett album: Stain Monsters, Little Sister, Drown Happy, Animal Farm. Medlem i sistnevnte er den 18 år yngre jazzsaksofonisten Helén Eriksen, som HP i flere år var gift med. Men det er i dette årtusenet at karrieren virkelig skyter fart. Sammen med Kato Ådland driver han Gjøa Studio, som sammen kaller seg Sensible Twins og oppdager og produserer både Sondre Lerche, Julian Berntzen, Sgt. Petter, Real Ones, Nathalie Nordnes og Sissy Wish. Den suksessrike «bergensbølgen» avføder også plateselskapet New Records. Han greier dessuten for første gang å gi ut to album med et band: Tweeterfriendly Music.

Boka stopper i 2008, da HP Gundersen utgir sitt 2. soloalbum, «Uncle John Had A Cool Guitar» (merkelig nok er ikke debuten «Diggin’ Deep» fra 2007 nevnt). I neste bind kan vi lese om de kritikerroste The Last Hurrah!! og andre plater han produserer og/eller spiller på. Til slutt i den rikelig illustrerte «Et liv i etableringsfasen – Del 1» får vi et navneregister og en oversikt over alle hans produksjoner fram til i dag.

Det er veldig gøy og interessant å lese boka, og bare tre ting trekker ned: mangelen på årstall for plater og begivenheter, alle gangene Gram Parsons blir kalt Gram Parson, og de overdrevent mange lange, innskutte bisetningene.