U-FOES slipper fredag debutalbumet Whiteout. Bandet består av vokalist Anders Voldrønning, gitarist Marcus Forsgren og trommeslager Peter Rudolfsen, alle med en fortid i Silence The Foe. Den skyskraperhøye lydveggen som angriper er orkestrert kun av disse tre.

Whiteout består av 8 låter fordelt på knappe 30 minutter. 30 minutter med hva de selv omtaler som primal- eller prekærmusikk. En passende beskrivelse, for det er ikke tvil om at det her er mye oppspart sinne og aggresjon som endelig får utløp.

De massive trommene slår deg ned i gulvet. Gitarfuzzen på 11 sparker deg mens du ligger nede og den mektige vokalen er knockouten du ikke reiser deg opp fra.

Disse elementene er flettet sammen til å skape den enhetlige og kontante pakken U-FOES er. Det er er fengende driv og seige brekk om hverandre med vokalmelodier som matcher perfekt. Måten de utfyller hverandre er ganske enkelt imponerende.

Alle får stor plass til å boltre seg, uten at noen av dem stjeler oppmerksomheten fra låtene. Dette samspillet bandet gjør U-FOES til noe unikt og friskt.

U-FOES fremstår til tider som et schizofrent band, noe albumets fire første låter understreker. Seige Ice Queen åpner albumet, men blir etterfulgt av den kontante singelen No More, No More. Deretter skrus tempoet ned igjen med den tunge Blessed Are The Dead før den oppjagede The Getaway drar det opp igjen. Frem og tilbake, uten at man får tak på bandet.

Begge sider bidrar til å løfte U-FOES frem som et interessant band, men det er når bandet kaster hemningene og tråkker gassen i gulvet de briljerer. Riffene blir skarpere. Trommene blir hardere. Vokalen blir mer desperat.



No More, No More er platas høydepunkt og poengterer nettopp dette. Trommene og gitaren kjører full gass og vokal røsker med lytteren enten man vil eller ikke. De deperate skrikene mot slutten av låten demonstrerer også kraften i Voldrønnings vokal. Selv om låten er den korteste på albumet med 2:14 min er det nettopp denne jeg vil høre om og om igjen.

Andre høydepunkter er den seige Lies Refined A Thousand Times som er utstyrt med et driv det er umulig å overse. Blessed Are The Deaf har ett av platas kuleste partier best forklart som “chugg chugg sukk”, mens The Neverending End forbanner alt. Albumet er flust av detaljer og partier som fenger, og albumet er så gjennomarbeidet at man oppdager nye elementer ved hver gjennomlytt.

Det store ankepunktet er de saktebrennede drivene som ofte blir noe ensformige og forutsigbare. Det føles ikke like akutt som når tempoet skrus opp. I tillegg har U-FOES en tendens til å trekke ut låtene lenger enn nødvendig.

Whiteout er en kontant og hardtslående affære som gir mersmak. Med grooves få kan matche, massive lydbilder og en aggresjon som siver gjennom det hele er U-FOES et band du blir nødt til å regne med fremover.