The Prodigy vil at du skal være klar over at de er tilbake. Den siste uken kunne man se bussen fra coveret til deres nye album kjøre rundt med noen heldige fans som fikk oppleve en forhåndslytting av No Tourists.

The Prodigy blir ofte kalt «The Godfathers of Rave», og med god grunn. Med en over 30 år lang karriere bak seg har The Prodigy etablert seg som det definitive bandet innenfor rave- og technoscenen. I diskografien finner vi blant annet klassikere som Music for the Jilted Generation (1994) og The Fat of the Land (1997) som var vært med på å forme mye av EDM-musikken som spilles i dag.

Komponist Liam Howlett holdt materialet friskt og spennende på 90-tallet, men noe skjedde med musikken da han produserte albumet Always Outnumbered, Never Outgunned (2004) uten hjelp fra bandmedlemmene Keith Flint og Maxim. Selv om alle tre er gjenforent på de neste platene, skiftet de fokuset fra syrete og leken techno til dundrende rave skapt for å bli spilt live foran gigantiske konsertarenaer og moshpits. På den ene siden nådde The Prodigy et større publikum ved å appellere med enklere, tyngre rytmer med fokus på bass, men dermed mistet de også litt bakkekontakt med hva som gjorde dem så originale til å begynne med.

Dette kommer spesielt frem på åpningslåten Need Some1, bandets første singel i forkant av No Tourists. Dette er kanskje ikke det hyggelige gjensynet man kunne ha forventet seg fra The Prodigy. Den kan rett og slett beskrives som ekstremt repeterende. Howlett begrenset seg her til få gjentakende elementer. Når man så tror man vil få et temposkifte, og noe nytt, går låten simpelthen tilbake til å hamre løs på disse samme notene. Dette kunne ha kanskje ha fungert om de gjentakende elementene ikke var så monotone. Som den er, blir ikke låten bare forutsigbar, men langtekkelig. Nå har kanskje aldri The Prodigy vært kjent som et band med kompliserte rytmer, men det er vanskelig å tro at dette er det samme bandet som ga ut Breathe. Den gjør en grei jobb med å være en energisk partysang. Ellers er det lite å hente her.



Det er derfor det var godt å høre The Prodigy returnere til mer kjente territorier med Light up the Sky som høres ut som det kunne vært et spor fra 2015s The Day is my Enemy. Temperaturen skrus opp, og som lyn fra klar himmel bes det opp til dans. Den euforiske stemningen strekker seg langt og beviser at The Prodigy fortsatt har krutt i seg.

På «We Live Forever» får hardcore-fansen servert akkurat det de ser etter. Den er et nostalgisk tilbakeblikk som låner lyden fra førsteplaten Experience. Ved å blande disse elementene inn i The Prodigys mer moderne lyd tar bandet ett steg videre i riktig retning.

Spesielt imponerende er den nådeløse Fight Fire with Fire som har med seg det industrielle hip-hop-bandet Ho99o9. Med råtøffe vokaler markerer den sangen seg som et av platens høydepunkt. Samarbeidet har en perfekt kombinasjon av begge bandets styrker. The Prodigy har selv sagt at dette er deres absolutt beste samarbeid med andre musikere. Helt enig!

Dessverre når ikke resten av albumet helt opp til standarden som ble satt av de fire første singlene. Timebomb Zone er som tikkende bombe med veldig kort lunte. Det skulle ikke forundre meg om bandet velger å slippe denne som sin neste singel. Boom Boom Tap og Champions of London derimot, har akkurat nok produksjonsverdi til å fungere live, men etter å ha hørt over halvparten av albumet på dette tidspunktet, følte jeg mer kjedsomhet enn begeistring. Mot slutten av No Tourists var det lite håp om at platen skulle ta seg opp igjen, spesielt på Resonate.

Man kan lure på om grunnen til at The Prodigy valgte å slippe fire singler i forkant av albumsslippet var et desperat forsøk på å holde oss interesserte i frykt av at fansen kom til å miste troen på kvaliteten på deres nyeste utgivelse. No Tourists er et middelmådig album i kjente territorier som gjør lite for å utfordre lytteren. På tross av et par unntak, er det få øyeblikk som utvikler lyden av det vi har hørt tidligere.

Kanskje er The Prodigys fremtid som innovatører usikker, men så lenge de lager musikk som får oss opp av stolen og ut på dansegulvet, vil de nok alltid ha plass i dagens musikkindustri. De har tidligere gitt uttrykk for at de vil droppe albumformatet og fokusere på å slippe flere EPer. Dette er kanskje et lurt trekk å ta i en tid der The Prodigy lever i skyggen av sin egen fortid.