Det er hele 18 år siden frontmann Billy Corgan, gitarist James Iha og trommeslager Jimmy Chamberlin laget musikk sammen. På sitt nyeste album har de fått med seg turnégjengangeren Jeff Schroeder som erstatter D’arzy Wretzky som ikke var med på gjenforeningen.

Smashing Pumpkins har lenge vært et band som trosset grenser ved å kontinuerlig videreutvikle lyden sin ved å prøve ut nye musikksjangere. Dermed kunne hvert nye album komme som en overraskelse. Dette ser vi spesielt mellom utgivelsene Siamese Dreams (1993), Mellon Collie and the Infinite Sadness (1995) og Adore (1998). Dette er ikke nødvendigvis tilfellet denne gangen, men ved å omfavne den kjente lyden og legge til noe nytt, har Smashing Pumpkins nok en gang klart å sette seg på rett spor mot noe bra. På sitt nyeste album Shiny and Oh So Bright Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun. er det få overraskelser og øyeblikk som tar lytteren på senga. Allikevel har det det nok av godbiter som gjør meg lengtene etter mer.

På åpningslåten Knights of Malta finner vi en optimistisk Corgan som synger «We’re gonna make this happen, we’re gonna fly forever, we’re gonna ride the rainbow». Teksten komplimenteres med strykere som kan minne om sangene Tonight, Tonight og Disarm. Her skyves de tradisjonelle instrumentene som gitar og bass til side for å gi plass for den mer orkestrale siden av bandet. I tillegg brukes det gospelkoring som et element for å understreke låtens tematiske budskap av optimisme og håp.

Det er ikke før Silvery Sometimes (Ghosts) at albumet virkelig tar av. Det er en eventyrlig låt som sammenslår mange av bandets styrker. Corgans vokalprestasjon er på sitt beste, Ihas gitar er likedan, fulgt av en jevn trommeslaging av Chamberlin.

Stemningen tas så ned et hakk på balladen Travels som handler om lengselen etter å gi slipp på sitt på sitt gamle liv og søke etter lykken. Desperasjonen i Corgans låtskriving er sår og viser tydelig at han har modnet som en mer selvreflekterende låtskriver.

Om ikke albumet har overbevist lytteren inntil nå, vil Solara være redningen. Den begynner med et tungt riff med en nokså tvetydig vokal av Corgan. Det er vanskelig å forutse hvilken retning låten vil ta. Denne sammensetningen mellom vokal og gitar gjør at lytteren blir ekstra overrasket når Ihas gitar går over i et dramatisk temposkifte sammen med Chamberlin for å så gå helt i hundre på refrenget. Det er som himmelen bryter sammen og Solara er bakgrunnsmusikken blant alt kaoset. Produksjonen er utrolig gjennomført og vektlegger spesielt trommene, der hvert enkelt trommeslsag kan føles rett inn til beinet. Dette er den beste Smashing Pumpkins-sangen på årevis og beviser at bandet fortsatt har det gående.



Alienation er som en rockeballade fra verdensrommet der strykere nok en gang får hovedfokuset. Den sci-fi-aktige synth-åpningen glir over i et temposkifte som viser bandet på noe av sitt «tighteste». Klimakset mot slutten av låten har i likhet med Travels en viss sårhet i seg som sitter lenge i kroppen. Dette er definitivt et av albumets høydepunkt.

Der jeg var overbevist om at Solara kom til å bli albumets eneste rene rockeøyeblikk, ble jeg desto mer positivt overrasket over Marchin’ On. Med en heavy begynnelse, vokser den som et truende beist. Det er noe med måten Corgan synger «She kills the empty clock» som vekker en forventing av at noe farlig er på vei. Fokuset settes så på Ihas skrikende gitar som står for en grufull avslutning (på en god måte).

Helt til sist avsluttes Shiny and Oh So Bright med Seek And You Shall Destroy. Dette er en tøff dommedagslåt med et større fokus på strykere og refreng, men den ender dessverre litt for brått og gjør det derfor litt vanskelig å ta inn hele inntrykket.

Shiny and Oh So Bright Vol. 1 / LP: No Past. No Future. No Sun. er en fantastisk oppsummering av hva som gjør Smashing Pumpkins til et så gjennomført band. Det er på mange måter et kjærlighetsbrev til både nye og gamle fans. Allikevel skulle jeg ønske de kunne vært enda litt mer kreative med ideene som allerede er her. Låtene kunne derfor hatt godt av å være en del lengre for å kunne videreutvikle det som allerede er gjort riktig, som strykerpartiene eller de mer heavy låtene.

Om dette er første volum av flere utgivelser og er en forsmak på hva vi kan vente oss fremover, signaliserer dette gode nyheter for Smashing Pumpkins som et gjenforent band.