Tidligere i høst kunngjorde Spencer Krug at hans svært så springende prosjekt Moonface skulle avsluttes med plata This One’s For The Dancer, & This One’s For The Dancer’s Bouqet. Krug ble først kjent som en av to låtskrivere i den kanadiske indierock-kvartetten Wolf Parade. Parallelt med dette bandet frontet han Sunset Rubdown (2007-2009), som var minst like bra. I tillegg har han spilt i Frog Eyes og Swan Lake. Han er en produktiv fyr som står bak minst en plateutgivelse årlig, under ulike navn. Moonface startet med EPen Dreamland EP: marimba and shit-drums i 2010. Plata består av en 20 minutters lang låt, dominert av instrumentet marimba, som tittelen antyder. Den første fullengderen fra 2011 Organ Music, Not Vibraphone like I Hoped var, ikke overraskende, preget av orgel. Heartbreaking Bravery (2012) ble laget i samarbeid med det finske prog-bandet Siinai. Året etter kom Julia With Blue Jeans On, en ren piano- og vokalplate. Denne ble fulgt opp av en EP i samme stil i 2014. Den forrige plata, My Best Human Face (2016) var nok et samarbeid med Siinai.

Moonface-finalen This One’s For The Dancer… er en dobbelplate, i dobbel forstand, som ble påbegynt i 2011. Spencer Krug har i praksis laget to plater som han har blandet sammen til en dobbel vinyl-utgivelse. Halvparten av låtene blir sunget med vocoder og tonesatt med marimba som hovedinstrument. I disse inntar Krug rollen som en Minotaur. Andre halvdel av plata er en selvrepresentasjon fra Krug der marimbaen er byttet ut med en saksofon traktert av Matana Roberts.

I den greske myten var Minotauren resultatet av et utenomekteskapelig forhold mellom Kretas dronning Pasifaë og en hvit okse som opprinnelig var en gave til kong Minos fra Poseidon. Kong Minos var naturligvis nokså misfornøyd med konens utroskap og ikke minst resultatet i form av oksemannen. Den aggressive og menneskefiendtlige Minotauren ble plassert i en kompleks labyrint i byen Knossos. Minos vant senere en krig mot Athen, og et av seierherrens vilkår var at athenerne hvert niende år skulle sende syv av sine egne gutter og syv jenter inn i labyrinten som dermed ble ofret til Minotauren. Dette ble athenerne nokså leie av etter en stund. Ved den tredje ofringen meldte Thevses seg frivillig til å gå inn i labyrinten, for å kunne drepe monsteret. Minos’ datter Ariadne ble forelsket i oksebroens banemann og ga ham drapsvåpenet (et sverd) og en tråd som han kunne rulle ut for å finne rett vei tilbake.

I følgeskrivet til plata understreker Krug at han gjennom Minotauren formidler «the horrible nature of a lifetime trapped unjustly within a labyrinth, while simultaneously forgiving those responsible for putting him there.» Minotauren representerer verken Krug, eller andre personer, ble det understreket i presseskrivet forut for plateutgivelsen.

Spencer Krug gjør det ikke enkelt, verken for seg selv eller lytterne. I et intervju med tidsskriftet Exclaim uttaler han sågar at han ikke synes at folk bør høre den 80 minutter-lange plata i sin helhet «I probably wouldn't do it, so I wouldn't expect you to do it.». Den monotone vocoder-stemmen er vanskelig å holde ut i lengden. Marimbaen er morsom og leken, men ikke i 83 minutter. Jazzsaksofonen er kanskje den største bøygen for denne lytteren. Den går sine egne veier og finner sjelden en melodisk struktur som passer inn i indie-øret.

Platas bestanddeler fungerer mye bedre enn helheten. Lytteropplevelsen er defor best via strømmetjenester, der du kan nøye deg med noen få låter av gangen. Dette er mine fire favoritter for tida: Minotaur Forgiving Knossos, Aidian’s Ear, Dreamsong og Okay To Do This.

Minotaur Forgiving Knossos er som de øvrige Minotaur-låtene sterkt preget av vocoder og marimba. Versene framstår i begynnelsen som litt flate. Men midt i slipper Krug den storslåtte stemmen fri fra teknologien og løfter sangen flere hakk i det som framstår som et slags refreng, et vakkert sådan. Låttittelen er talende, Krug synger om Minotauren som forsoner seg med sin skjebne, isolert i labyrinten i Knossos:

«I have taught myself to dance alone
I hear your parties and your music in the evening
I hear your laughter and your singing creeping over the walls
So I taught myself to dance alone»

Adian’s Ear blir drevet fram av synthesizer og piano, og forteller en fin historie om å ta hull i øret med hjemmets hjelpemidler – ei nål og en vinkork.

Dreamsong er i større grad en band-låt. Synthen dominerer, bass og trommer holder pulsen. Tittel og innhold korresponderer nok en gang godt i låta som beskriver en drømmetilstand. «Sometimes I think that dying will be like waking from a dream. But I lose track of what’s real life when there’s no one around that needs me,» bekjenner Krug, og slipper lytteren inn i det han tidligere har omtalt som «feelings of anxiety, loneliness, regret, and alienation that sometimes lightly plague me.»

Okay To Do This oppdaget jeg i går, etter å ha hatt plata i en måned. Dette er en ren synth-låt, der vokalen hviler på en vakker melodi. «Okay To Do This» framstår som et mantra som Krug sier til seg selv i situasjoner der «desperate sadness for no reason overcomes me. And everything is perfect and perfectly wrong.»



En ring er sluttet for Spencer Krug. Moonface avslutter der han startet, med en altfor lang innspilling med marimba. Jeg har aldri hørt debuten Dreamland… fra start til slutt, det skjer nok ikke med This One… heller. Krug nevner Twin Peaks i Aidian’s Ear: "It seemed cliche with Twin Peaks up on the screen. We never talked about the pain. Just held some cork to catch the pin. And discovered nothing new about Old Lynch.» Siste sesong av kult-serien fra David Lynch har visse likhetstrekk med denne plata. Store deler er uforståelig, men innimellom oppstår klare glimt av noe som berørte meg dypt for mange år siden, og som fortsatt treffer.