Bergens-bandet Misty Coast er klare med oppfølgeralbumet Melodaze etter 2017s Misty Coast. Linn Frøkedal og Richard Myklebusts musikk kan beskrives som drømmepop/rock og psykedelisk, med en god blanding av Tame Impala og Beach House. Etter et opphold i Berlin er de mer erfarne og klare for neste fase. Endelig er det ute og resultatet er at Melodaze er et herlig album som må nytes på de lateste dagene ute i sola.

Fra albumets åpningssang og førstesingel Eleven Months setter Misty Coast umiddelbart stemningen med forvrengte bass-og gitarlyder og en fortryllende vokal. Det første minuttet gir inntrykk av at låten kommer til å holde bakkekontakt med trege, sløve rytmer. Så tar låten avspark på refrenget og flyter avgårde som en sky på en klar himmel. Skyen er oss og himmelen er det uendelige verdenen av frihet, eufori og lykke. I et intervju med NRK forteller bandet at tittelen Melodaze er følelsen av albumet, men kan også være et ordspill på «melodies» (melodier) eller «mellow days» (rolige dager). På Sundays oppfordrer Frøkedal oss om å omfavne latskapen på rolige dager og kunne unne oss å sløse bort én dag spesielt siden søndager "always get away».

Lignende temaer tas opp i Backseat Warriors er inspirert av å vokse opp og mangle tidsfordriv når man ikke deler de samme interessene som alle andre.Little Sister skiller seg ut fra de andre sangene med en leken 90-tallsvibe som er som godteri for ørene. Lydeffekten som suser inn og ut gjennom låten er med på å ta albumets helhetlige lyd et steg videre inn i mer interessante territorier der bandet kan vise seg fra sin beste side. Både den mystiske No Revelation og atmosfæriske Berlin Zoo trekker fram brede lydbilder og omfavnende vokalprestasjoner.



Allikevel føles det ut som noe mangler. De fleste sangene nyter godt av å holde seg innenfor sjangerens konvensjoner, men utnytter heller ikke sjansen til å søke en mer utfordrende dynamikk i sangstrukturene. De høres fantastiske ut og produksjonen er på topp. Samtidig sjangler det litt mellom høydepunktene og sangene kan til tider flyte litt for godt inn i hverandre uten å skille seg ut som enkeltlåter. Dette er heldigvis ingen nedtur som ødelegger albumets helhet siden siden det jevnt over høres bra ut. I det store og det hele er Melodaze en veldig god plate som vekker de dypeste følelsene i oss og er etterlengtet varme i vintermørket.

Avslutningen Galaxies er nok en drømmende låt som bruker interessante og skaper et tomrom av lengselen etter noe større enn oss selv. Fløytespillet og strykeseksjonen kunne ikke fungert bedre sammen. «All I want to be/A little spot in the galaxy». Den ligger en viss tristhet over sangen som reflekteres I Frøkedals uskyldige vokalprestasjon. Fra platens tidligere øyeblikk av sol og varme, er det befriende å høre en kald og sårbar sang for ettertanke og refleksjon i nattemørket mens stjernehimmelen er som klarest.

Med to album i repertoaret har Misty Coast gjort en bragd i å innfri forventingene etter førstealbumet. Melodaze er en plate som bare venter på å bli spilt i solsteken på festival, men som også fungerer like bra alene på hodetelefonene. Det er helt klart at bandet har et utrolig potensiale og vil fortsette å bli bedre og bedre for hver plate. Kjærligheten og lidenskapen de har for musikk merkes godt, og den følelsen smitter.