Get Loud! høres umiddelbart kjent ut og Dangerface beveger seg på mange måter i kartlagte farvann. Det hindrer dem heldigvis ikke fra å skille seg ut. Det som tilsynelatende er rett fram hardcore-punk, er gjennomsyret av elementer fra andre sjangrer og krydret med en gjennomtrengende pop-sensibilitet. At bandet har teft for fengende partier er det heller ingen tvil om.

Under deres livesession med Evig Lyttar i 2018 kommenterte vokalist Michael Myklebust at de arbeidet under mantraet “steal like an artist” og hvordan inspirasjonen og innflytelse siver inn i deres eget uttrykk, bevisst og ubevisst. Dette poengteres på mange måter på Get Loud!. På albumet kan du blant annet finne anerkjennende nikk i retning heavy metal, punk, pop og scandirock smeltet sammen i hva du kommer til å kjenne igjen som Dangerface.

Mer konkret sendes det for eksempel assosiasjoner til stedsfrendene i Kvelertak og deres øs/pøs-gitarer på No Way Out!. Det er til og med et akustisk gitarparti som kunne vært knabbet fra uglerockerne. Turbonegers spøkelse henger også over bandet, men om det skulle være tvil så er dette gode assosiasjoner.

Dangerface gir punkdriv og hardcore vokal side om side med tostemte gitarsoloer så frekke at du skulle tro det var knabbet fra miksepulten til britiske 80-talls legender.

Dangerface kombinerer energien fra punken, hardcorevokal, tostemte gitarsoloer og en deilig rett frem rock’n’roll tilnærming til låtene. På toppen av det hele krydres det med scandi-keys og synth. Dangerface smelter alt dette sammen og leverer det på en overbevisende måte toppet med apokalyptiske tekster om hvordan alt går til helvete. Alt dette er med på å gjøre Dangerface til hva de er.



Ved første møte legger du mest av alt merke til de tilsynelatende utømmelige kildene av råfeite gitarriff de må sitte på. Selv om det er de groovy riffene som fanger oppmerksomheten din, er det hvordan de tar seg tid til å la låtene utvikle seg utover dette som holder oppmerksomheten din. Den lekne tilnærmingen til låtene sørger også for å gi låtene flere dimensjoner og større bredde, og bidrar også til å gjøre Dangerface mer særegent.

Vokalist Michael Myklebust leverer det som ved første gjennomlytt fremstår som en stilmessig ensidig vokal, men hvem gidder bry seg om det når han leverer så til de grader som han gjør? Dessuten oppdager man nyansene i vokalen i takt med hver lytt. Den autoritative og ektefølte leveringen gjør at du ikke tør gjøre annet enn å følge med. Når han trykker til som han blant annet gjør på Wolves er det bare å smile bredt og kose seg. Det skader da heller ikke at backingvokalen og koringen passer såpass godt sammen med Myklebust.

På de to åpningslåtene Fifteen seconds og Apocalypse On The Radio demonstrerer bandet tegn på at de lar låtene leve sine egne liv, men på Heading For The Sun viser de for alvor hvor bra de kan bygge opp låter.

At de drar ut låtene treffer imidlertid ikke hver gang, og noen av låtene føles mer langdratt enn de behøver å være. Kontrasten fra de beste låtene til de som lander mer midt på treet trekker noe ned på helheten.

Av albumets høydepunkter er singelen Let it Burn med et unektelig fengende driv toppet med et deilig Turbo-aktig refreng som sitter som et skudd. Get Loud! viser hvor bra de klarer å strukturere låtene, og ikke minst servere helstøpte partier på rekke og rad. De galopperende trommene mot slutten av låten er også bare å lene seg tilbake og nyte. Tittelsporet er rett og slett en fest av en låt.

Et annet høydepunkt er den andre låten på platen, Apocalypse on the Radio, som har gitt meg et soundtrack til den dagen Trump blir fornærmet nok av noen på Twitter til å sende avgårde atombomber.
Tror ikke det ville vært den verste måten å avslutte alt på med synth og gitarsoloer bankende i øregangene.

Dangerface er kanskje ikke revolusjonerende, men hvem er egentlig det? Alt jeg vet er at hver gang jeg hører gjennom Get Loud! blir jeg i bedre humør.
Drit i revolusjonen, jeg vil ha Dangerface.