Motorpsycho må være det bandet i Norge med mest variasjon i antall musikkstiler de har vært innom i en karriere preget av at album, EP-er og musikk bare har strømmet ut av trioen.

Men de siste årene ser det ut til at de har funnet en stil der de vil holde seg en stund.

Og under to år etter den helt fantastiske The Tower, som var den nye trommisen Tomas Järmyrs første plate med dem, overgår de seg selv med et nytt fantastisk prog-epos, som har fått navnet The Crucible.

Mens musikken er langt mer konsentrert denne gang enn tidligere, er det tekstmessig er langt mer omfattende denne gangen.

Det hele starter med Psyhotzar, som er som å høre Black Sabbath, der de tunge riffene blandes med god gammeldags Mellotron keyboard. Bare legg merke til gongongen i begynnelsen av låten, måten trommene slår inn på og syngingen om paranoia. Her får de som har savnet at Motorpsycho rocker sitt, selv om det hele er nesten ni minutter langt.

Robert Fripp fra King Crimson er ikke kjent for å spre rundt seg med superlativer, men selv den surpompen må da kle seg naken og springe rundt i parken og hoie av vill begeistring over andresporet, Lux Aeterna. Det er heftig og psykedelisk så det holder, og gud hjelpe som jeg gleder meg til å se de framføre denne live senere i år!

Albumet er bygget opp som en god gammeldags klassisk Yes- eller Genesis-plate fra perioden 1972 til 1975. Side A har to låter og så kommer hoved-eposet på side B.

The Crucible har alt det den perfekte progrockomposisjonen trenger: En stille oppbygging som så brytes av noen harde trommeslag og gitarriff, før en intens seksjon med en helt vill bass-spilling og gitar slår inn. Deretter følger en rekke rolige og raske seksjoner om hverandre, alt spilt, sunget og framført med solid presisjon. I midten kommer en ambientlignende seksjon som tar alt ned for en skaket stund, før vi 17 minutter ute i låten får en repetisjon av hovedtemaet som startet det hele. Å herrejmini, så deilig det er at noen fortsatt kan lage slik progrock!

En skal selvsagt være forsiktig med å si sånn så tett opptil utgivelsen, men jeg tror jeg har et nytt favorittalbum med bandet. Jeg har spilt det så mye i de dagene jeg har hatt vinylen at jeg trodde en stund at platespilleren skulle ta fyr.

Bandet er i hvert fall i fyr og flamme på dette albumet! Jesus marimba! Årets beste! Så langt!

PS! Noen vil kalle dette albumet pretensiøst, men da vil jeg bare sitere Rick Wakeman fra Yes: «Someone told me that they found our music overblown, self indulgent and pretentious. I know, I replied. It’s good, ain’t it?»