The Loch Ness Mouse ble startet av noen tenåringer i 1992. Da spilte de indiepop som ble utgitt på hippe Perfect Pop Records. Etter fem album sluttet den ene av brødrene Åleskjær, gitarist Jørn, og en ny bestetning spilte inn det flotte albumet The Loch Ness Mouse fra 2016. Det ga dem et gjennombrudd i Japan.

De samme seks har lagd oppfølgeren The Loch Ness Mouse II, som etter min mening mangler de helt store melodiene. Det blir for pent og pyntelig, uten nerve eller variasjon. Musikken er helt klart inspirert av Steely Dan og Prefab Sprout, men The Loch Ness Mouse greier dessverre ikke å skape noe spennende ut av denne sounden.

Låtene er skrevet av Ole Johannes Åleskjær, men bror Jørn er medkomponist på nesten alle. Ole Johannes deler vokalen med Christina Høgetveit, som har en vakker, men pregløs stemme. Albumet begynner imidlertid med de to beste låtene: The Tea House (Teehaus im Englishen Garten) og Dee C. Lee, som er oppkalt etter Paul Wellers ekskone og medvokalist i The Style Council. Men sangen handler ikke om henne, og den lekre melodien byr på blåsere og en herlig bass-solo.



Ellers kjeder jeg meg stort sett gjennom plata. Side 1 avsluttes med et haiku-dikt, Simple Song for a Suzuki, akkompagnert av gitarklimpring. Rhodri Marsden (eks Scritti Politti) spiller gitar på coverlåta By Piccadilly Station I Sat Down And Wept, som Tracey Thorn fra Everything But The Girl spilte inn på sitt soloalbum i 2007. Ellers hylles Curt og Roland fra Tears For Fears (og ikke de svenske bedehusrockerne Curt & Roland!) på Curt & Roland.

Et lyspunkt er den fengende, Prefab Sprout-aktige Unwarranted. Den fenger på et album som grenser til kjedelig. Det er ingenting å si på utførelsen. Men jeg syns at The Loch Ness Mouse skuffer her.