Når Foxygen åpner sitt sjette album Seeing Other People med tekstlinjen ‘Well I got some work, but I’ll rather powder my nose instead.’ får jeg umiddelbart et flashback til deres konsert på End Of The Road 2017: På instruks fra vokalist Sam France kjører kompanjong Jonathan Rado og bandet i gang med et ekstra langt instrumentalparti slik at han kan ta en tur bak scenen for å pudre nesen. Tydeligvis var ikke pausen lang nok for France - han har i hvert fall ikke rukket å tørke bort alt pudderet fra nesen når han kommer tilbake.
Foxygen har etter hvert blitt kjent for å leve ut rock’n’roll-mytene til det ekstreme. I følge Rado gikk de gjennom hele sjekklista på ett år. En konsekvens av det er at det å fungere som et band ikke akkurat har gått på skinner. Konserter som ble avbrutt på grunn av krangel på scenen har til tider vært mer regelen enn unntaket og album etter album har blitt lansert som bandets siste og det samme gjelder Seeing Other People.
Det er vel en godt etablert sannhet at det å stortrives med tilværelsen sjelden skaper god grobunn for skapende kunst. Det virker som om Foxygen har satt det hele i system med en slags Fugl Føniks-metode: fullstendig sammenbrudd på ett album for så å gjennomføre en kunstnerisk gjenoppstandelse på neste. Forrige album Hang fra 2017 var et prakteksempel på det første. En overlesset katastrofe av et album som nærmest virket som et forsøk på å sabotere for seg selv. For mye av alt fungerer dårlig som albumkonsept og det hele hørtes mest ut som om Meatloaf og Mel Torme hadde fått frie tøyler for å lage en Brodway-musikal.
Ifølge Rado er Seeing Other People et oppgjør med og et farvel til til den livsstilen de har ført de siste årene: ‘For me “Seeing Other People” just means goodbye: Goodbye to the drugs, to the partying. Goodbye to my twenties now, Goodbye to my Saint Laurent-model-body.’
Videoen til nydelige Livin’ a lie illustrerer kanskje akkurat det best. Trass i en litt vel direkte symbolbruk er det vanskelig å ikke bli rørt når Rado vandrer gjennom ruinene etter fjorårets katastrofale skogbrann i California som en vanlig fyr i grå frakk. Det står i sterk kontrast til hans Ziggy Stardust-inspirerte scenekostymer og teatersminke.
Musikalsk er dette akkurat så bra som man kunne håpe på. Psykedelia og tidlig 70-talls vestkystrock er byttet ut med 80-tallspop. Albumet starter knallsterkt med tidligere nevnte Work og følges av den ene knall-låten etter den andre. Foxygen er kanskje de beste tyvene i bransjen. Det føles litt som de har en palett med genrer som de helt uanstrengt maler med. En klatt Prince-funk her, et strøk World Party der – til og med Springsteen på sitt mest bredbeinte a la Glory Days kopieres elegant på The Thing Is. Det er nesten vanskelig å plukke ut et høydepunkt her, men akkurat nå holder jeg en knapp på Livin’ a lie. Så mye vakrere enn det blir det ikke. Synd at gutta har gått ut med at de ikke skal turnere mer for dette hadde vært storveis å fått sett live. Men er det noe som er sikkert når det gjelder Foxygen så er det at ingenting er sikkert.
