Kampfar
Ofidians Manifest
Kampfar er tilbake etter det mange trudde var kroken på døra
Etter suksess og Spellemannspris for forrige album Profan, låg det meste til rette for at Kampfar skulle dundre vidare som eit av dei råaste og mest kritikerroste metallbanda i kongeriket. Opp og fram inn i den mørke historia til norsk ekstremmusikk. Dette skjedde ikkje. Sjukdom og andre ting gjorde at det i 2017 såg ut til at svartmetalltoget kom til å bli ståande att ved perrongen. Det var anten det, eller so måtte drastiske endringar til. All kontakt mellom bandmedlemane forsvann omtrent heilt, og Kampfar låg meir eller mindre med knokke rygg.
Men i 2018 begynte heldigvis lokomtivet å varme opp kjelane sine att. Helbredinga var i gang og ein kunne begynne å koble til vognene. Hausten 2018 skreiv dei nye låtar og i løpet av nokre intense veker i den kreative basen til bandet i Hemsedal, tok Ofidians Manifest form. For oss som følger bandet via sosiale media, var det godt då vi såg at ting begynte å skje i Hemsedal. Då visste vi at noko mørkt var på veg.
Samanlikna med forrige album, har Kampfar strippa ned musikken. Den er framleis til å kjenne att, og ein kan høyre signaturen til Kampfar i det heile vegen, men den er meir konsentrert. På Profan tenderte dei skummelt mot det svulstige, men dette er ikkje like openbart på Ofidians Manifest. Dei klarer på eit vis å plante beina godt i den norske svartmetalltradisjonen dei har vore med på å sementere, samstundes som dei tek sjangeren eit steg vidare. Kampfar anno 2019 har meir melodi og ro over seg. Godt hjelpt av eit par sterke kvinnelege stemmer. Agnete Kjølsrud (Djerv) sitt bidrag på Dominans løftar heile albumet eit hakk. Ho har ei stemme som passar perfekt til snerringa til Dolk, og skapar ei stemning som set seg og pregar heile albumet. I tillegg er den, for meg iallfall, ukjende Marianne Maria Moen med på å avslutte manifestet på Det Sorte der den vakre stemma ligg i bakgrunnen og på eit vis utlilknar Dolk si.
Eg har trekt eit poeng fordi gitaren har blitt for lav i miksen. Ofidians Manifest har mykje brilliant gitarspel, men det forsvinn litt bak vokalen til Dolk og Ask. Ikkje eit vondt ord om vokalprestasjonane, for dei er kalde, snerrande og akkurat slik dei skal vere. Dei kunne berre godt ha skrudd dei litt lavare i miksinga, eventuelt skurdd opp gitaren. Og atter ein gong stiller eg spørsmålet: kvifor syng dei på både norsk og engelsk?
Favorittlåtar: Dominans og Eremitt.
Ofidians Manifest er ute fredag 3. mai, og er du på Karmøygeddon 3. mai skal dei ha sleppefesten der kl. 15:00!
Men i 2018 begynte heldigvis lokomtivet å varme opp kjelane sine att. Helbredinga var i gang og ein kunne begynne å koble til vognene. Hausten 2018 skreiv dei nye låtar og i løpet av nokre intense veker i den kreative basen til bandet i Hemsedal, tok Ofidians Manifest form. For oss som følger bandet via sosiale media, var det godt då vi såg at ting begynte å skje i Hemsedal. Då visste vi at noko mørkt var på veg.
Samanlikna med forrige album, har Kampfar strippa ned musikken. Den er framleis til å kjenne att, og ein kan høyre signaturen til Kampfar i det heile vegen, men den er meir konsentrert. På Profan tenderte dei skummelt mot det svulstige, men dette er ikkje like openbart på Ofidians Manifest. Dei klarer på eit vis å plante beina godt i den norske svartmetalltradisjonen dei har vore med på å sementere, samstundes som dei tek sjangeren eit steg vidare. Kampfar anno 2019 har meir melodi og ro over seg. Godt hjelpt av eit par sterke kvinnelege stemmer. Agnete Kjølsrud (Djerv) sitt bidrag på Dominans løftar heile albumet eit hakk. Ho har ei stemme som passar perfekt til snerringa til Dolk, og skapar ei stemning som set seg og pregar heile albumet. I tillegg er den, for meg iallfall, ukjende Marianne Maria Moen med på å avslutte manifestet på Det Sorte der den vakre stemma ligg i bakgrunnen og på eit vis utlilknar Dolk si.
Eg har trekt eit poeng fordi gitaren har blitt for lav i miksen. Ofidians Manifest har mykje brilliant gitarspel, men det forsvinn litt bak vokalen til Dolk og Ask. Ikkje eit vondt ord om vokalprestasjonane, for dei er kalde, snerrande og akkurat slik dei skal vere. Dei kunne berre godt ha skrudd dei litt lavare i miksinga, eventuelt skurdd opp gitaren. Og atter ein gong stiller eg spørsmålet: kvifor syng dei på både norsk og engelsk?
Favorittlåtar: Dominans og Eremitt.
Ofidians Manifest er ute fredag 3. mai, og er du på Karmøygeddon 3. mai skal dei ha sleppefesten der kl. 15:00!
FLERE ANMELDELSER
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>