Desertör er fra Onsøy, en litt landlig kommunedel i Fredrikstad. Bandmedlemmene, som alle er i 40-åra (så vidt jeg vet) spiller musikk fra sin egen oppvekst, slik høres det i alle fall ut på den andre plata deres som bærer den enkle tittelen Vol II.

På den tida var musikken en identitetsmarkør, og noe som definerte din plass i mikrosamfunnene på skolen og i nabolaget (for den som hadde naboer i dette stedvis rurale området). Det var særlig metallen, i dens mange, eh, legeringer, som satte sitt preg på unge menn fra Gressvik, Slevik og Manstad, og gårdsbrukene innimellom. Etter hvert forsvant naglebeltene og ryggmerkene. Nye klær skapte den voksne mannen, men sjela var kanskje ikke så forandret. Så sitter du der i 40-åra, setter på Shout At The Devil (eller Paranoid om du tilhørte puristene)og lurer på hvor tida har blitt av.

Vol II setter meg på sporet av ei tapt tid. Plata er full av riffreferanser. Jeg hører Iron Maiden i Tjue minus på Sveavägen, Jane’s Addiction dukker opp i För nedstigningen, og jaggu har ikke Mike Oldfield sneket seg med på Christers blues. Begravd innledes med plystring av temaet fra Lamabada (!), (lande)plagen fra 89. Sporet var nesten slettet fra min bevissthet. Vokalist Manstad får ingen takk for gjenopprettingen av akkurat dette musikkminnet.

Tekstene er god lesing, men det er dessverre ikke alltid like lett å høre dem. Sola sto i Senit skildrer en smykketyv på desperat leting etter heleren som kan få ham ut av ei knipe. Gritzmann, som har Vidar til fornavn, er på vei hjem fra en jobbfest og havner brått i en absurd western-by. September er på hell handler om den eksistensielle krisa til den ensomme og bitre Johnny.

Side 2 består av tre låter som tematiserer mordet på Sveriges daværende statsminister Olaf Palme i 1986. Den antatte gjerningsmannen Christer Petterson, som ble både dømt og deretter frikjent for drapet, lusker mellom linjene.



Desertör har meisla ut noen framtidige bautaer i norsk rockehistorie. Om 40 år er det kanskje Christers blues, Tjue minus i Sveavägen og September er på hell som strømmer gjennom anlegget mens jeg lurer hvor tida har blitt av.