Som lyn fra klar himmel kommer Hans Rotmo med et nytt Vømmøl-album. Vømmøl Spellmannslag hadde enorm suksess med sine to første i 1974-75 før de ble oppløst. Det kom ei comebackplate i 1984, men Rotmo hadde da andre musikalske prosjekter, og ingen hadde regnet med flere plater etter at originalmedlem Geir Solheim døde i 2007.

Men nå har han slått seg sammen med yngre musikere, kalt Porcelen Band. De spiller blant annet trekkspill, fele, elbass, elgitar og trommer. Porcelenstrand er jo arbeiderbyen der en del av Vømmøl-universet hører hjemme. Den nye plata, Vømmølbuen, er en hyllest til den årlige Vømmølfestivalen i Verdal, som er basert på dugnad, og der hvem som helst kan varte opp med hva som helst av ideer, kostymer og doninger.

Det musikalske uttrykket er mer elektrisk enn Vømmøl Spellmannslag, som stort sett holdt seg til akustiske instrumenter. Det er et konseptalbum der Rotmos alias, Kristian Schravlevold, er hovedperson. Vømmølbasen, som han kaller seg her, spiller mandolin og både synger og snakker på de 13 korte låtene. Gamle Vømmøl-fans vil kjennne seg igjen i musikken og ikke minst tekstene. På Slankinga hører vi til og med den velkjente frasen "tiddlti, tiddlta". Og gamlingen fra Gammelpoteta dukker opp i Gammel-Jo.

To sanger skiller seg ut: Tittellåta Vømmølbuen er det nærmeste Vømmøl har vært countryrock, mens Sjølmeldinga er seig blues med elgitar og tekst som sparker i flere retninger. De beste melodiene er Plastcomfort, Beredskapsvisa og den vanvittige danseharseleringen Hubala hinka. De to sistnevnte byr på felesoloer. Ellers vil jeg si at trekkspillet til Berit Lillevold passer godt inn i lydbildet.



Vømmølbuen er et album som vil appellere til fans av Vømmøl Spellmannslag. Musikken er til å kjenne igjen, selv om den er mer elektrisk, og tekstene er like ironiske, skarpe eller vittige som før. Men melodiene går stort sett i opptråkka spor.