På andrealbumet tar London-baserte Hannah Rodgers (Pixx) en nokså stort avvik fra debutalbumet The Age of Anxiety til fordel for et tøffere lydbilde som ikke er redd for å skru opp tempoet et par hakk. Rodgers’ tar et personlig oppgjør med den katolske skolen og kjønnsbaserte forskjeller i dagens samfunn, og bryter samtidig vekk fra pop-territoriet som definerte førsteplaten.

Det er lett å høre hvor inspirasjonen kommer fra. Mary Magdalene høres ut som noe Pixies kunne tryllet fram, mens Peanuts Grow Underground beveger seg grasiøst gjennom en Fleetwood Mac-aktig groove med et hint Elizabeth Fraser+ Cocteau Twins. Rodgers bruker inspirasjonen til sin fordel og skaper et sammensatt produkt hun har full kontroll over. Selv om sjangrene kan gå fra a til å, knyttes de sammen av den underliggende tematikken og Rodgers’ brede vokaltalent.

Rodgers er tøff og er ikke redd for å si ifra. I løpet av albumets 13 sanger får vi et dramatisk innblikk i historier som mange kan kjenne seg igjen i. I kjølvannet av MeToo-bølgen, har det oppstått mer åpenhet over temaer som tidligere var tabulagt. På Andean Condor beskrives mannens rolle i næringskjeden som dominerende og giftig. Her briljerer Rodgers i å sette ord på problemet ved å heller sammenligne menn med et rovdyr øverst i næringskjeden. Ikke bare er den skrevet på en så lur måte, men melodien er fengende som fy. Lignende temaer besøkes i den punk-aktige Bitch der artisten viser fram et sintere jeg. Den er hardtsittende og sender ut et klart varselsignal om at hun ikke er ute etter noe bullshit.

Oppgjøret ender ikke der. Disgrace er pakket inn i melankolsk synth akkompagnert med et bassriff som liksågodt kunne tilhørt Peter Hook. Hennes dype vokal fungerer godt som fortellerstemme til sangens pessimistiske historie om Rodgers’ fortid i en katolsk skole der man måtte holde seg inne og be til Gud istedenfor å være ute og spille ball som vanlige barn ville gjort. Lyrisk sett er dette en av de sterkeste sangene. Den tidvis monotone melodien kan være et bevisst valg av artisten for å få frem det fanatiske og nesten «hjernevaskede» miljøet innenfor «murene» på skolen. Låtens lydbilde er også et av få øyeblikk som reflekterer artistens debutplate. Tittelsporet er også slik og kan beskrives som New Order på steroider … på en særskilt måte.

Det skal gis applaus til hvordan Small Mercies klarer å ha et jevn sett med gode låter på rekke og rad uten å forfalle. Funsize, for eksempel, starter lettkledd med et mystisk gitarriff, for å så utvikle lag etter lag med rungende synth-vegger. Det er kvalitet i fleng, men albumet når aldri høydene som kunne blitt nådd med å dra ideene helt ut, og holder seg derfor i nokså lunkent farevann, tross sjangerskiftet. Duck Out er uten tvil et forsøk på noe nytt. Resultatet er mindre positivt, og er ansvarlig for et av de svakere øyeblikkene.

Dette er rett og slett jevnt over en samling av gode låter der artisten tester ut nye territorier. Potensialet for noe stort ligger tilrettelagt klart og tydelig på bordet. Det er tross alt et avvik fra hennes tidligere pop-lyd, så det er mulig at artisten trenger mer tid på å utvikle sterkere komfort med sitt nye lydbilde.

Small Mercies er et godt steg videre for Pixx og beviser at om en artist klarer å vinne over presset over å lage den beryktede «andreplaten-», spås det mye godt i vente.