Da Aurora ga ut Infections of a Different Kind Pt 1 i 2018 klagde jeg på at den var for kort, og at Part 2 burde være like rundt hjørnet.

Jeg måtte vente åtte måneder, men fikk ventetiden forkortet med tre strålende singler: Animal, den sykt fine The Seed og The River. Alle tre gir en fin indikasjon på hva dette albumet inneholder: Et bevis på en artist som ikke bare er i konstant utvikling, hun blir også bare bedre bedre!

Det hele starter litt Robyn og EDM-aktig med nevnte The River, og det er lett å skjønne at den ble valgt som single. Den er radiovennlig, samtidig som den har et interessant lydbilde som avslører nye ting hver gang du hører på den.

Animal er også fengende, men er enda mer dansbar og den vekker nesten til live primale følelser. Rytmene fyker av gårde, mens Aurora legger på lag for lag av vokal. Det er nesten som Conqueror, bare enda mer engasjerende.

Vi roer oss litt ned med piano, klang og vakker sang på Dance on the Moon. Men også her kommer det etter hvert snikende inn en rytme i bakgrunnen, mens Aurora gjør sine beste Enya med det som høres ut som hundrevis av lag med vokalharmonier.

Daydreamer starter med metalliske lyder og Aurora synger duett med seg selv. Dette er første sporet på plata at du tenker at dette kunne passet på debutalbumet, eller det forrige mer innadvendte albumet. Aurora leker til stadighet med studioets muligheter og har det gøy med eksperimentering, men klarer likevel alltid å få fram et minneverdig refreng.

Dette viser hun til fulle på Hunger, hvor vokalen i starten av låten er helt uten klang og har bare ett lag. Det er også her hun for alvor kombinerer lekenhet, eksperimentering og smittende og nynnbare melodier. Jeg tror dette er i ferd med å bli favorittsporet mitt. Det er som man kan se for seg en Aurora, full av kroppsmaling, danse vilt og hemningsløst mens stammens musikere står rundt henne og denger løs på perkusjon.

Soulless Creatures starter med sakrale stemninger og korlignede sang, mens det som høres som en jernbanevogn går i bakgrunnen. Dette er den mest Björk-lignende låten på albumet, men der Björk de siste ti årene har rotet seg ut i en hengemyr uten noen sammenhengende melodier, klarer Aurora å vise at det går an å mikse det rare, fine og fengende.

Bare hør på In Bottles, som høres ut som noe Kate Bush kunne gjort om hun hadde debuten sin i 2018 i stedet for 1978. Herrejemini, det er jo ikke et eneste svakt øyeblikk på denne plata!

Tittelsporet er som en miks av Imogen Heap, Julia Holter og Björk, Apple Tree høres ut som en miks av Beoyncé og Human League og The Seed er jo bare en av de fineste låtene noensinne: Full av stemning og veldig, veldig fengende.

Og med The Mothership går vi inn for en kort og ambient-aktig landing, så forsiktig så forsiktig.

Da debutalbumet All My Demons Are Greeting Me as a Friend kom ut kåret jeg det til årets album. Jeg har en følelse av at A Different Kind of Human Step 2 vil få samme skjebne i 2019. Jeg har hørt på den konstant siden plateselskapet sendte meg lenke til den, og jeg blir ikke lei! Den blir bare bedre og bedre!