Å påstå at Bokassa har fått en flying start på karrieren etter å ha blitt plukket ut til å varme opp for Metallica denne sommeren, er vel i beste fall en underdrivelse. Fra å være et relativt lite kjellerband med kun en utgivelse på samvittigheten, har de på kort tid fått muligheter de fleste band bare kan drømme om. Det setter selvfølgelig relativt stive forventninger til oppfølgeren Crimson Riders.

Nå finnes det kanskje ikke så mange band å sammenligne med i kategorien «stonerpunk» enda, og like greit er det. For Crimson Riders er et album med mange variabler. Egentlig mest fordi den er for punk til å være stoner og for stoner til å være punk. Det kan selvsagt by på problemer for de som forventer å få servert det ene eller det andre. Men det er jo også det som gjør det gøy. At man bare har tatt en hel del koring, enkle riff og snåle tekster og ristet det sammen til noe nytt og friskt.

Heldigvis tar det ikke mange minuttene med Crimson Riders i ørene for å skjønne at Bokassa har klart å levere fra seg en solid oppfølger til Divide & Conquer. Singlen Captain Cold One er drittøff og sender deg umiddelbart rett i partyhumør. Drikker du ikke øl, får du likevel lyst til å heve glasset og skåle høylytt med chicksa og/eller gutta. Det samme gjelder for Mouthbreeders Ink. og Wrath is Love. For å være ærlig gjelder det egentlig gjennomgående for hele albumet.



Bokassa fremstår med Crimson Riders som både selvsikre og lekne, og viser potensiale til å havne rett i toppsjiktet av norsk, om ikke internasjonal rock. Mye takket være adopsjonen fra Lars Ulrich selvfølgelig, men like mye takket være breibeint selvsikkerhet og en god posjon fuck-it holdning som noen ganger er akkurat det som skal til for suksess.

På nevnte turné kan man få kjøpt t-skjorter påtrykket «Who the fuck is Bokassa?». Crimson Riders gir deg ettertrykkelig svaret.