Før utgivelsen fortalte Pop om hvordan Post Pop Depression-turneen ga ham ny energi og hjalp ham med å overkomme en usikkerhet som hadde fulgt karrieren hans gjennom mange år. Han kom fram til at følelsen å være fri er nøkkelen til lykke. Han ønsket derfor å lage et album som reflekterte hans indre harmoni og frigjøringen fra blant annet musikalske konvensjoner.
Pops klassiske punk-preg har blitt erstattet med et rolig landskap der det instrumentale settes i fokus for å skape en følelse av ettertanke over livets sårbarheter. Free er den eneste av sitt slag som er helinstrumental, mens Glow in the Dark leverer Pops robuste stemme på toppen av rolige jazzelementer som skjærer gjennom den dystre atmosfæren.
Det er tydelig at mye av albumets inspirasjon tas fra Bowies siste album
Der Bowies fikk jazzmusikere til å spille rockmusikk for å skape noe unikt, føles Pops utgivelse noe mindre gjennomført. Loves Missing er en større retur til Post Pop Depression-materiale og står nokså sterkt. Punken er kanskje ikke død, men den klarer bare så vidt eksistere samtidig med den ellers rolige atmosfæren.
Let ikke lenger enn James Bond og Dirty Sanchez, som gode eksempler på et ustrukturert samspill. Begge låtene leverer to svært svake øyeblikk i artistens diskografi med deres generiske og slitsomme rytmepartier som gir veldig lite til albumets forsøk på å skape et følelsesladet og emosjonelt univers. De passer ikke inn. Helheten blir derfor svekket og trekker ned potensialet til å dra minimalismen videre.
Albumets tre siste låter er noe mer spennende og fremhever Pops poetiske side. Allikevel føles instrumentalene noe halvferdige, tross enkelte vakre partier. Stemmen hans finner rett og slett ikke sin plass blant alle disse ideene. Page er ett av albumets mest spennende øyeblikk, men falmer av Pops vuggende stemme.
Det er leit at Free ikke ble videreutviklet. Låter som Sonali beviser at Iggy Pop fortsatt har futt i seg og ikke er klar for å legge opp helt enda. Avslutningen The Dawn er en givende avslutning som føles så ufortjent. Med albumets snare 33 minutter, rekker man ikke ta til seg inntrykket før det er over. Kombinert med de upassende øyeblikkene mot midten av platen, føles det ut som Free kunne ha blitt organisert på en helt annen måte. Noe kunne blitt kuttet, og noe kunne blitt forlenget. Ikke minst ville flere sangene holdt seg bedre uten Pops vokal, hvis man skal være helt ærlig.
All ære til Iggy Pop for å prøve noe nytt, men Free kunne på den poetiske siden egnet seg mer som en bok, og instrumentalt som det faktiske albumet.
