Den Chicago-baserte poeten og musikeren Avery R. Young slapp i sommer først diktsamlinga neckbone: visual verses, og deretter albumet tubman., som fungerer som et soundtrack til boka. Jeg har ikke lest diktene, men å lytte til tekstene og musikken på tubman., er en stor opplevelse!

Young har skarpe observasjoner som han leverer med innlevelse og en stor stemme. Rundt hans tekstlige univers, er det en herlig blanding av soul, blues, rock, gospel og funk. Det er fremført med en timing og snert som kommer til å begeistre deg som lytter.

Der debuten fra 2013, Booker T. Soltreyne: A Race Rekkid, også det et utmerket album, i stor grad handlet om rasisme og sosialpolitiske spørsmål under Obamas presidentperiode, er tubman. en slags hyllest til den revolusjonære Harriet Tubman (1822-1913) - som rømte fra plantasjen hun var slave på og som viet store deler av livet sitt til å kjempe for borgerrettigheter og hjelpe andre slaver å flykte - men også til musikalske storheter som blant annet Nina Simone og Billie Holiday. Young kommenterer historien, men også samtida. Tematisk handler det om frigjøring. Det er essensen i Youngs lyrikk og uttrykksmåte. Det er ikke bare stor kunst, det er også aktivisme. Det er en henvendelse. Hør etter, lytt til hva jeg har fortelle! Og Young kan fortelle. Han er en mesterlig formidler. På tubman. forenes poeten og musikeren i en uslåelig kombinasjon.



Young har en rå stemme og viser seg som en fantastisk vokalist som kan spille på et bredt spekter. Om det er den mer funky, fløyelsmyke eller forkynnende stilen, så er han helt sjef! Stilfullt, dynamisk, full av energi. Og han har et stødig band, De Deacon Board, i ryggen og får selskap av nydelig korsang på flere låter. Åpninga Sit Down Job (Mudday Mary) fester grepet umiddelbart. Det tar ikke lang tid av denne låta før du skjønner at her har du med en dyktig artist å gjøre. Dette kommer til å bli artig å utforske nærmere. Selv beskriver Young låta ifølge blackgrooves.org som om Jimi Hendrix spiller med Staple Singers. Det høres faktisk akkurat slik ut. Dette er en sterk låt, kanskje den sterkeste på albumet, men det betyr ikke at de øvrige 13 låtene ikke er på høyde med den. De er bare interessante på en annen måte, men alltid med en soulside, som for eksempel funk-soulen i Ms. Lee's Good Food, Com(b) og Lil Lillie, psych-soulen i Maasai og blues-soulen i tittelsporet som avslutter albumet. tubman. er gjennomført hele veien og har ingen svake spor. Her er noe å fordype seg i og la seg rive med av fra begynnelse til slutt. Og når det er slutt, vil du starte fra begynnelsen igjen. Tro meg.

Young viser bredde i repertoaret og kan sine referanser. Han klarer på en glimrende måte å mikse inspirasjonen fra 70-talls funk og soul med et moderne lydbilde og en poesi som beveger lytteren på flere plan. Young får deg ikke bare til å føle, men også til å tenke. Det svinger i rockefoten, men det stikker også i hjertet. Under underholdningen ligger også et alvor.

Avery R. Young er et bekjentskap som det blir spennende å følge med på videre. Det er kvalitet i alle ledd. I litteraturen, i musikken, i fremføringa. tubman. kommer til å stå igjen som et av årets beste album, og jeg håper Young står på scenen i Norge før året er omme.

Avery R. Young sin hjemmeside her