Med sin nyeste utgivelse er det duket for bandets tredje era. Hot Motion er hverken den psykedeliske reisen Sun Structures eller den drømmende Volcano. Resultatet er kanskje ikke like kreativt eller spennende som tidligere, men uansett en givende opplevelse.

Musikken til Temples høres ut som den kunne vært spilt inn på 70-tallet, med en slags nostalgisk tilnærming ved seg som tar i bruk flere virkemidler fra deres musikalske forgjengere. Man kan høre inspirasjon fra den glamorøse rocken til T-Rex, men Temples er mer enn bare en hyllest til denne tidsperioden. De er den ekte varen.

Vokalist James Bagshaw har uttrykt at han ønsket å returnere til en mer gitarbasert lyd, som på debuten. Etter blandede reaksjoner over den synth-dominerende andreplaten, ville de videreutvikle det som hadde fungert i starten. Som han selv sier, er førstealbumet et egoistisk prosjekt som utformer seg uavhengig av fans’ forventninger. Hot Motion viker ikke langt vekk fra røttene sine og tilføyer samtidig lite nytt, men er allikevel en gledelig tilbakekomst av psych- rockerne.

Tittellåten blander det beste av to verdener. Trommene er spilt inn på en lavkvalitetsopptaker, slik at lyden opptrer som slitt og rufsete, men av denne grunn- svært sjarmerende. Gitar og bass, derimot er av klareste kvalitet og skaper en tidløs kontrast. Noe kritikerne vektla på Volcano var bombarderingen av flere ideer på en gang uten å spesiell suksess. Produksjonen var i overkant overveldende, mens denne gang har Temples lært av fortiden og leverer en mer fokusert opptreden.



Selv sanger om hverdagslige temaer blir forvandlet til noe mer spennende, slik som på You’re Either On Something. Dette gjør at hver sang er verdt å sette seg ned og lytte til, framfor å ha på som bakgrunnsmusikk. Selv de relativt enkle melodiene på Holy Horses og The Howl blir drevet framover av interessante lydbilder preget av forvrengte gitarer og full allsang, mens den prudlende Context yrer av en svært visuell tekst som skaper bemerkelsesverdige bilder av mystikk og undring.

De flerdimensjonale lagene som bygget universet på Sun Structures er tonet ned et par hakk. Denne gang handler det mindre om en magisk reise gjennom fantasiverdener, og holder seg heller mer i virkeligheten. Allikevel er tekstene nok en gang preget av bisarre beskrivelser av alt mytologisk som på den episke The Beam. Oppbyggingen kulminerer i en eksplosjon av ekstatiske elementer i typisk Temples-stil som deres eldre låter Colours to Life og Certainty.

Det tas få steg videre, på godt og på vondt. På den positive siden har bandet suksess i å holde høy kvalitet jevnt over, men selv om det instrumentale er flott og pompøst, er noen flere minnerike arrangementer savnet. Step Down og Monuments er to steg tilbake med melodier som er lett å glemme og mangler dynamikken til å holde på oppmerksomheten til lytteren.

Problemet med å ha en så snever diskografi er at det er lettere å sammenligne med forgjengerne, og det er ekstra tydelig her. Hot Motion føles litt som en mindre god versjon av Sun Structures og klarer ikke gå helt ut av storebrorens skygge.