Et par år har gått siden Oslo-baserte Secret Sound of Dreamwalkers debuterte med den selvtitulerte utgivelsen til glitrende anmeldelser over hele linja. Gjennom kombinasjonen av rootsy sjangre som americana, country og folk blandet med pop, soul og øvelser i psykedelisk rock har bandet funnet en fin plass mellom fengende pop og mer alternativ musikk. Tilsynelatende forutsigbare sanger åpner seg opp til eksentriske instrumental-partier. Myke refrenger følges opp av knitrende fuzz-toner og rullende rytmer. Det har dukket opp mye god country og americana i Norge de siste årene, men det er få band som gjør det like spennende som Secret Sound of Dreamwalkers.

Kanskje er det blandingen av amerikansk musikk, norske folketoner og orientalske instrumenter som gjør det. Kanskje er det produksjonen med referanser - en masse - til 60-og 70-tallets eksperimentering i lydbilder. Kanskje er det den forlokkende vokalen til Kristine Marie Aasvang. Sannsynligvis er det alt dette på en gang.

I løpet av de tre første sporene på albumet har bandet avfeid de fleste forsøk på å definere dem i en spesifikk sjanger. Åpningssangen Wait a Little Longer meandrerer seg gjennom en western-raga-aktig drone og flyter avgårde mot evigheten i psykedeliske passasjer, til kontrast oppfulgt av den poppete motown-bassen og den fengende melodien i singelen Maybe I meant Nothing to you. Folk- og americana-vibbene kommer sterkest inn med de sentimentale akustiske balladene som I do Know the Story, So far Lonely og i Aching Street, hvor tekster om kjærlighet og hjertesorg, destruktive vaner, kjipe mennesker, dårlige forhold etc. formidles med alt fra rørende innlevelse til tragikomisk drama. Dårlige forhold blir jo som kjent til gode sanger, og Aasvang skjuler ikke på frustrasjonen eller kruttet når hun proklamerer: My Heart Can’t Carry Your Shit Around. Uff, det høres ikke fett ut. Men refrenget fremføres heller med kustus og raser avgårde mot et crescendo av elektrisk, kosmisk jamming. Ut av grøften nå, liksom. Det hele er sånn sett i tråd med den sjangeroverskridende profilen til bandet.



Men akkurat hvor eklektisk virker musikken deres? Tja. Ikke så veldig eklektisk, egentlig. Inkorporeringen av de ulike elementene holdes sammen i tråd med det “rurale” lydbildet av folk og americana. Flyten fungerer for eksempel på den måten at man etter 1-2-punch’en som starter albumet kanskje føler enda mer for sentimentaliteten i de påfølgende, mer nedtonede sporene - eller man sitter ventende, spent i forventningen om at de skal sveive igang motoren igjen. Akkurat derfor er det omtrent like fristende å anbefale albumet til de som digger god gammal tradisjonell musikk fra prærien, som det er fristende å anbefale det til psychonauter som er på jakt etter noe litt mer jordnært, men som samtidig er far out, man. Sånn sett er dette ikke så overraskende, når både Aasvang, Lindbäck og Bergsten opererer i en rekke ulike sjangre utenfor Dreamwalkers. Bandet rocker nemlig rimelig hardt til tider, som når gitarist/bassist Thomas Bergsten og perkusjonist Alexander Lindbäck fyrer opp kruttet sammen med litt velartikulert blås fra Arnfinn Gursli Langesæter mot slutten av Maybe I Meant Nothing to You, gnisser avgårde med forvrengte gitarer i Drink Sink Dive, eller truer med en bitteliten eksplosjon mot slutten av Fighting the Flames før musikken returnerer tilbake til Lap steel og luftige trommer. Det mest umiddelbare med musikken er dog ikke smakfull produksjon, solide instrumental-passasjer og pene bittersøte ballader.

Vokalen til Kristine Marie Aasvang legger førsteinntrykket på samtlige låter, og nekter å havne i bakgrunnen for musikken. Stemmen er gripende, sterk, rett og slett ganske unik i sin fremførelse, tross denne anmelderens forsøk på å sammenligne med diverse sangere fra 60-tallet og oppover. Høres Aasvang litt ut som en miks av Judy Collins, Margo Timmins, Joni Mitchell og Mimi Parker? Samma det, poenget er at hun synger fordømt bra, og at dette er en stemme som krever å bli lyttet til - uten at Aasvang demonstrerer dette med overdrevne øvelser i solo-vokal, men gjennom smarte, kontrollerte fraser og rørende melodier. Innspillingen byr også på nydelige harmonier fra Bergsten, og gjennomgående flott koring fra start til slutt.

The Secret Sound of Dreamwalkers har laget et solid album, og nekter fortsatt kategorisering - kanskje nå enda mer enn på den forrige utgivelsen. Og kanskje treffer den ikke fullstendig for et spesifikt publikum. Kanskje er ikke dette intensjonen heller. Albumet kan sees på som en inngangsbillett for mange til Country og Americana, og visa versa til “alternative” sjangre. Blant materialet er det låter å spille for både mormor og joner, og de aller fleste vil finne noe å sette pris på i den kosmiske folkemusikken på Whirlwind.


Les om musikkvideoen her.