NORD MOT NORD har eksistert siden 2014 da medlemmer fra band som Vanskapt, Lofast, Turdus Musicus, DIE A LEGEND og Kamikaze a Go Go fant sammen. De gav raskt ut den selvtitulerte EPen
og slapp på tampen av 2019 endelig debutalbumet NORDLENGSELSTYRANNIET på Fucking North Pole Records.

Selv beskriver bandet albumet som "Et potent skrik fra det dypeste av den nordnorske undergrunnen", og det er en ekstremt passende beskrivelse. Både musikalsk, men kanskje mest av alt lyrisk. Tematisk handler det om desperasjon, frustrasjon, sinne, håpløshet, alt sammen knyttet til det å være nordlending. Som en stakkars sørlending er kanskje ikke dette temaer jeg kan relatere til personlig med fremføringen gjør det vanskelig å ikke forholde seg til.

Det er vanskelig å sette fingeren nøyaktig på hva det er med dette albumet som gjør at det fenger så mye som det gjør, men det er nok mye på grunn av hvordan det tematiske og instrumentelle dundres ut i en storslått symfoni som føles så selvfølgelig allerede fra første lytt. Hvordan skal man ellers få fram den inderlige frustrasjonen enn gjennom sylskarpe riff og desperate vokaler?

Albumet starter med låten Utsikt fra toppen og en ulmende intro før trommene og gitaren hinter om hvordan dette skal utvikle seg. Til slutt trøkkes det for alvor til og stemningen fastsettes. Deretter dundres det videre med lyriske godbiter om falskhet på sosiale medier i Døde Kjendisa før det er duket for en av albumets gøyeste låter, Nordnorsk Seperatisme Nå!. Etter en liten intro skrikes det "NORDLAND, TROMS OG FINNMARK" med en overbevisning som kan gjøre patrioter av hvem som helst. På toppen av dette har de med åtte år gamle Emily Olsen Ebeltoft som gir det hele en ekstra dimensjon.



NORD MOT NORD har med debutalbumet spikret en imponerende balansegang mellom vokalist Carl Christian Lein Størmers formanende og desperate forkynnelse og deilig breibeint hardcore som er umulig å ikke la seg fenge av. Selv om dette best kan beskrives som hardcore, drar bandet inn strykere og skaper storslåtte atmosfærer i låter som Stein i lomma og Nok e nok (Pivotal cont'd). Uredd eksperimentering er risikosport innen hardcore, men her treffer det perfekt.

Denne dualiteten reflekteres også i det tematiske. Bandet går sømløst fra harselering med drittmusikk på radioen og falskhet på sosiale medier til å gå inn i indre mørke og depresjon uten at dette føles noe annet enn naturlig. Bare hør på den åpenbare nerven i låter som Nok e nok (Pivotal cont'd) og Stein i lomma.

Det er lite å utsette på albumet og refrengene sitter som regel, men alle regler har som kjent et unntak. På låta Kriger henger jeg ikke helt med når refrenget kicker inn. Vokalen ligger vel høyt og melodien i det føles mer tilgjort enn den burde. Gjennom albumet er det også flere låter som dras for langt ut. Dette gjør ikke noe annet enn å undergrave den akutte og stressa stemningen som ligger i bunn.

Albumet avsluttes med Årets Nordlending hvor bandet kanskje mest overraskende har fått med seg Joddski, i tillegg til Aslak fra Ondt Blod og Fritz fra Attan. Her er det igjen glimt i øyet, og NORD MOT NORD demonstrerer nok en gang hvor enkelt de kan gli mellom ulike uttrykk uten å miste autoritet.

NORDLENGSELSTYRANNIET er en storslått, beinhard og gøyal affære som dessverre kom litt for sent på året til å få den oppmerksomheten den gjør krav på og fortjener. Når det er sagt, hvorfor ikke starte det nye året med en av de tøffeste utgivelsene fra fjoråret?