Hadelandspønkerne i The Good The Bad And The Zugly er tilbake med sitt fjerde studioalbum, Algorithm & Blues, på Fysisk Format.

Sine egne profeter
Allerede når bandet stilte spørsmål om hvem som ville redde scandirocken var svaret selvsagt. Om det fortsatt skulle finnes noen som tror at det er mimrekveldene til de gamle storhetene i Turboneger og Glucifer som representerer scandirocken så tar de grundig feil.

Misforstå meg rett. Å skulle snakke om at GBZ representerer en ny generasjon blir feil. De har da vært der siden scandirocken vokste fram. Forskjellen er bare at mens Turbo og Glue surfer på svunnen storhet ved å lokke til seg middelaldrende og forhenværende pønkere med bankjobb så dundrer GBZ av sted med en virilitet Turbo nå bare kan synge om.

Fjerde album og bedre enn noensinne?
Algorithm & Blues er oppfølger til Spellemannprisvinneren Misanthropical House som ble gitt ut i 2018. Bandet trasker i kjente og godt opptråkkede stier, men går denne gangen enda mer bredbeint enn før. Algorithm & Blues er ganske enkelt en oppvisning i alt som gjorde, og fremdeles gjør, scandirocken så gøy.

Ved inngangen til 2020 er det altså en gjeng avdanka, tilsynelatende forbigåtte og bitre middelaldrende menn som er Norges mest vitale band.

Det er fortsatt glimt i øynene, som riktignok har dype poser under seg, og det er fortsatt bitterhet (bandet selv hevder det nå handler om smålighet) og refleksjoner om midtlivskrisen. Det er fortsatt albumcover av Flu Hartberg. Det er fortsatt lydklipp som tvinger smilebåndet fram, og det er fortsatt – viktigst av alt – en musikalsk fornøyelse.

Inn i det nye tiåret med uforminsket styrke.
Allerede fra Thunderstruck-ripoffen i Welcome To The Great Indoors skjønner man at GBZ ikke har planer om å tilpasse seg nye tider. De gjør sin greie, og takk Gud for akkurat det. Riffmaestro Eirik Melstrøm kaster ut riff på rekke og rad mens Ivar Nikolaisen forkynner bandets bitre og smålige manifest.

Det å skulle trekke fram høydepunkter fra albumet er som å fiske med dynamitt. Uansett hvilken låt du ser nærmere på så vil du finne lyriske gullkorn, deilige driv, heseblesende riff og attitude som mangler sammenligning. Da har vi ikke engang kommet til andrestemmene og vokalharmoniene! Finnes det et band med en kulere backingvokal?

Viser nye sider ved seg selv
En interessant utvikling med bandet er at de også tør å roe det ned. Min personlige favoritt fra forrige plate var Sickness Unto Death som nå har fått en åndelig oppfølger i singelen Staying With The Trouble. De melankolske gitarmelodiene sitter så ufattelig bra og Staying With The Trouble vokser seg høyere på rangeringen over bandets beste låter med hver eneste lytt.



I samme gate som dette velger jeg dessuten å plassere The Kids Are Alt-Right, som ikke bare er en latterlig gøy tittel, men også en fantastisk låt.

Gjennomført humor
Innholdet i låtene er variert på en måte jeg ikke tror man finner andre steder. Her er det låter om livet med søvnapné og alt-right ungdom, side om side med en låt om det pratsomme publikummet i Norge. I tillegg til dette lukter det ny allsangfavoritt med Fuck The Police.

Djevelen er i detaljene sies det, og det er kanskje detaljene som gjør at jeg lar meg overbevise. En slik nydelig detalj er når de sparker mot egen vokalist i overgangen fra Fuck Life … But How To Live It til Corporate Rock.

Alt føles kalkulert og gjennomtenkt, på flere nivåer. Uten at bandet og musikken lider som en konsekvens. Her må man gi skryt til Anders Nordengen, som har spilt inn, mikset og produsert, og Ruben Willem, som har mastret albumet.

Med forrige plate fikk GBZ litt velfortjent anerkjennelse i allmennheten i form av en skinnende Spellemann. Det er umulig å spå hvordan det går denne gangen, men med tanke på at det ikke er en eneste svak låt på albumet er det vanskelig å skjønne annet enn at det bør gå oppover.

Musikken er skamløs, leken og på et imponerende høyt nivå. Låtskrivingen er det bare å bøye seg i støvet av. Tekstene er idiotiske, skarpsindige og fengende og på toppen av det hele har bandet en attitude uten paralleller i dagens musikknorge.

Algorithm & Blues er et av de beste albumene jeg har hørt på lenge, og jeg vil høre samtlige låter på repeat. Det føles dristig å gi det første albumet jeg anmelder i det nye tiåret full pott, men det er jo ikke annet å gjøre.

– The Good The Bad And The Zugly er rett og slett et unikum i norsk musikk.