«Last night in my dreams/I dropped some LSD/Morning filtered in/but it never did kick in». Dette er den berusende åpningslinjen til albumet Ghost Tracks av den amerikanske artisten Jennie Lowe. Hviskende smyger vokalen hennes seg inn i øret ditt. Ikke insisterende eller påtrengende, bare sterk på en tilbakelent og selvsikker måte. Akkompagnert av egen gitar og instrumentene til et knippe gode medmusikanter danner dette bakteppe for Jennie Lowe sitt musikalske univers.

Musikerne hun har med seg er Tyler Ramsey (Band of Horses), Greg Evans (Driftwood), og Sebastian Steinberg (Soul Coughing, Iron and Wine), og det burde jo borge for kvalitet. Det gjør det da også, for de gjør jobben med å utvide det musikalske universet til Lowe på en aldeles utmerket måte.

Jennie Lowe er bosatt i Itacha, i Finger Lakes-regionen (New York) og har tidligere gitt ut fire studioalbum som Jennie Lowe Stearns. Dette er hennes første album på åtte år, og det første der hun bare bruker navnet Jennie Lowe. Det er ikke godt å si hva hun ellers har brukt disse åtte årene til, men jammen har hun brukt tida godt når det gjelder å smi ut gode låter.

Låtene på albumet Ghost Tracks er sterke og gode. Vokalen til Lowe har særpreg. Teknisk sett er stemmen hennes kanskje ikke direkte oppsiktsvekkende, men det er noe med det rustne, raspete og hviskende som gjør at man blir fascinert. Det er en sjelfull og inderlig ærlig stemme. Hvis man absolutt skulle sammenligne med andre artister, kan man si at stemmen er en neddempet Janis Joplin krysset med stemmen til Edie Brickell.

Man kan gjerne plassere musikken hennes i båsen folkrock, men den rommer mer enn det. Mange av låtene er rolige og nedpå, men det fins unntak, som i platens kanskje mest spennende og tøffe spor, Grizzly, der mørke el-gitarriff (Tyler Ramsey – Band of Horses) lurer i bakgrunnen og tankene går i retning av stemningene Emma Ruth Rundle omgir seg med.



I låten Sweep er hun kun kompet av enkel jazz-visping og kontrabass-spill. Med den neddempede og samtidig intense stemmen til Lowe blir resultatet en meget sterk og effektfull låt. Ellers kunne man nevnt de fleste låtene, for det er vanskelig å finne svakhetspunkt på albumet. Det er både helstøpt og spennende.

Jennie Lowe avslutter Ghost Tracks med den aldeles nydelige og neddempede Ataraxia, som betyr noe sånt som «en tilstand av uforstyrrelig ro». Akustisk gitar, fin sang og varsom tromme-visping gjør at avslutningen står i stil med helheten og de ni andre låtene på albumet.

Jennie Lowe har ytret ønske om å spille i Europa i 2020. La oss håpe hun tar turen innom Norge, og la oss i så tilfelle håpe at riktig mange møter opp og får med seg denne fine artisten.


Facebook-siden til Jennie Lowe