Det er tydeligvis det Pet Shop Boys håper på med å spille inn sitt tredje album på rad med produsent Stuart Price, mannen som fikk æren for Madonnas disco-retur på det gigantisk suksessrike albumet Confessions on a Dancefloor
.
Og det var virkelig magi over det Price og Neil Tennant og Chris Lowe gjorde på albumet Electric i 2013. Det var ikke bare det beste Pet Shop Boys-albumet på flere år, det er blant de beste Pet Shop Boys-albumene noensinne.

Dessverre var oppfølgeren Super fra 2016 alt annet enn nettopp det, selv om Super-turneen var fantastisk å overvære.

Så hva med Hotspot, som er tredje album ut for låtskriverduoen og produsenten?

Pet Shop Boys finner ikke opp kruttet på nytt på her. De gjør som de alltid har gjort: De tar en noen gram pop, krydrer med discorytmer og elter med refreng som gjør at du danser, synger og nikker med til musikken. Og så får du noen ballader til mellomrett og dessert.

Det hele begynner fantastisk med Will of the Wisp. Det er rett ut på dansegulvet og det er som man kan se for seg armene i været mot blinkende strobelight og svette kropper som danser tett og heftig.

Derfor er det overraskende at de roer det helt ned allerede på spor to, You are the One. Albumet er delvis spilt inn i Berlin og delvis Los Angeles, og denne låten er helt klart LA-inspirert, med soulaktige hand claps og piano.

Heldigvis blir det party igjen på Happy People, som starter med en sound som gjør at du tror du ser en episode av Stranger Things, før vi kastes ut på dansegulvet igjen. Dette er Love Comes Quickly møter New York City Boy, og bare må bli neste singel!

Det som var første singel, Dreamland, er neste låt ut. Dette er PSB ala 00-tallet og her har de med seg Years & Years. Flott låt, men forrige låt burde vært første singel.

Slik fortsetter albumet. Party, ispedd roligere og mer avslappede låter, fylt med solide synthriff (alt er analogt) og Neil Tennant i kjent stil.

Andre høydepunkt er I don’t Wanna (men burde ikke Neil Tennant synge "I don't want to" og ikke "wanna?!?!") og ikke minst den nye singelen Monkey Business som er pur disco, ispedd herlig produksjon.



Dessverre blir det to rolige låter på rad mot slutten av albumet. De er ikke direkte dårlige, spesielt ikke Only the dark, som er riktig så fin. Men forrige single Burning the Heather har akustisk gitar! Sånn bringer tankene tilbake til PSB-albumet Release fra 2002, og det vil man ikke ha noe av!

Men den største nedturen er avslutningslåten, Wedding in Berlin. Stakkato ompa-ompa-musikk. Og når brudemarsjen brukes er det så kitch og forferdelig at det er utilgivelig. Dette er tidspunktet man skynder seg å skifte tilbake til førstesporet igjen, for det vil man høre om igjen og om igjen.

Hotspot når ikke helt Electric-høyder, men det er en stor forbedring fra Super og kan varmt anbefales!