Ine Hoem er ute med sin første LP med norske tekster. De to første albumene hennes var engelskspråklige, men på Hundre dager har altså Hoem bestemt seg for å skrive på norsk. Det gjør hun riktig så bra. Hun er en god historieforteller og skriver tekster som er ganske rett fram og forståelige. Hun skriver låter om å bli mor, om å flytte til Bergen og låter der hun lurer på hva som hadde skjedd hvis hun hadde tatt andre veivalg i livet.

Ine Hoem synger uten voldsomme vokale fiksfakserier. Hun har en stemme som er klar, stødig og behagelig å høre på. Lydbildet er bygd opp slik at vokalen og tekstene kommer godt fram, akkurat som Ine Hoem antagelig har ønsket. Markus Lillehaug Johansen har gjort solid arbeid med å produsere plata, og Hoem har hatt god hjelp av David Wallumrød på tangenter, Bjørn Sæthre på trommer og Jo Berger Myhre på bass. Det er økonomisk og delikat spilt, det er ikke en tone som er overflødig.

Musikken kan vel best beskrives som pop med islett av jazz-elementer, og det er flere fine låter på Hundre dager. Jeg syns de sterkeste og mest gripende låtene er de låtene som er mer melankolske. De griper tak i meg på en sterkere måte enn låtene som er hakket mer lystelige og glad-poppete. Låter som Hva hadde skjedd da, Jeg er din og den vakre og ettertenksomme balladen Årstid er glimrende eksempler på det.

Hundre dager er så absolutt et album som er verdt å lytte til. Og da mener jeg lytte som i å lytte aktivt på musikk og tekst. Plata går nok fint an å like uten at man hører så nøye på tekstene, men de er en så viktig og integrert del av albumet at man mister mye av helheten ved å ikke gjøre det. Sett deg ned med Ine Hoem og låtene hennes i 37 minutter, jeg tror ikke du vil angre.





Hjemmesiden til Ine Hoem