Forståelig nok var det mange som rynket på nesa da vokalist Erlend Hjelvik annonserte at nok var nok, og la uglehatten på hylla. Uforståelig nok er det fortsatt en hel del som rynker på nesa over erstatteren. Det er for lengst opplest og vedtatt at Ivar Nikolaisen er en av landets fremste frontfigurer, og de som har fått se Kvelertak i ny drakt live har sjeldent noe å klage på. Klart man kan savne attityden og profilen til Erlend Hjelvik, men Ivar er Ivar, og å se den mannen på en scene er og forblir noe av det gøyeste et menneske kan foreta seg.

For det var ikke Erlend Hjelvik som gjorde Kvelertak til Kvelertak. «Hemmeligheten» bak deres egenart og vanvittige sound ligger i gitarene. Bjarte Lund Rolland er ifølge min intel mannen man skal gi mest kred for låtene, og så lenge denne anonyme legenden er på laget kan man forvente magi herfra og til, Gud forby, Kvelertak pensjonerer seg.

Når der er sagt, så er det alltids en mulighet for at denne skiva kan skape splid blant fansen. Det er partier og låter på denne skiva som fort kan havne i vrangstrupen hos Kvelertak-puristene. Samtidig er det herlig å se at Kvelertak griper muligheten som kommer dem i møte med utskiftningene. Utover et par låter på Nattesferd, har det ikke vært voldsomt med nyskapning siden debuten for et tiår siden, men på denne skiva går Kvelertak absolutt ut av komfortsonen, samtidig som de klarer å beholde den sounden og den attityden som skjøt dem i rekordfart ut av undergrunnen.



Med to engelskspråklige låter er det tydelig at bandet forsøker å fri til det store utland, noe som neppe er noen dum ide. Både Troy Sanders og Nate Newton leverer svært solide gjesteopptredener i låtene Crack of Doom og Discord, og utfyller vokalen til Ivar på en meget god måte. Men nyvinningene stopper ikke der.

Nydelige Tevling åpner med en gitarintro som like gått kunne kommet fra en Cyndi Lauper-låt. Den smått kleine strofen el-gitar, kom an fra platas første singel Bråtebrann er fortsatt på plass, men Delirium Tremens er nok dog den låta jeg tror flest fans vil være skeptiske til ved første lytt. Men samtidig som den skiller seg veldig ut fra deres tidligere låter, så låter den helt fantastisk. Dette er en god kandidat til årets låt, og er det sterkeste sporet på skiva. Her får bassist Marvin Nygaard virkelig skinne, og førsteverset, fremført av tidligere nevnte Bjarte Lund Rolland, er virkelig flott. Låta i seg selv gjør en briljant jobb med å få frem en desperasjon og selvforakt jeg er usikker på om jeg har hørt maken til i norsk musikk. Dette er ikke den Kvelertak-låta du fester til, men absolutt den som vil rokke mest ved lytterens følelser.

Med god margin er dette den mest ambisiøse Kvelertak-skiva til dags dato. Den har ikke helt driven og den samme umiddelbare råskapen som deres selvtitulerte debut, men den er langt mer overraskende, kreativ og spennende. Samtidig som man får mange seriøse og nærmest hjerteskjærende øyeblikk, får vi også lun humor i bøtter og spann. Det spes på med små musikalske referanser til gamle klassikere, samtidig som Ivar messer fra seg linje på linje skrevet av en ordsmed(ar) av rang.

Favorittstrofene mine finner man nok i Uglas Hegemoni. En låt som, i hvert fall slik jeg tolker det, handler om Kvelertaks ironiske holdning til å ha nådd toppen, og tatt skrittet langt ut av undergrunnen og solgt seg ut til stjernestatus.

Bare ta for deg av bordet, rett i fra Ulvers dynasti, overgi deg til uglas hegemoni!
[…]
Me e for faen Kvelertak, patte på mammons kuk på høylyse dag


Kvelertak leverer med Splid sin sterkeste skive siden debuten. Deres nye trommeslager Håvard Takle Ohr glir sømløst inn i bandet, mens Ivar Nikolaisen leverer en av sine sterkeste vokalprestasjoner noensinne. Samtidig som Ivar er en forkjemper for undergrunnen og alt den står for, så er det knapt noen som fortjener den oppmerksomheten som nå kommer hans vei like mye som ham selv. Kvelertak føles virkelig revitalisert, og det er en sann ære å overgi seg til Uglas Hegemoni.