Det er fem år siden Karin Park slapp sitt forrige album, Apocalypse Pop. Hun har sluppet noen singler og en EP i mellomtiden, i tillegg til at hun har vært opptatt med blant annet hovedrollen i oppsetningen av Les Misérables på Folketeateret. De fleste låtene hun har sluppet i løpet av disse årene er med på det nye albumet hennes, Church of Imagination, som slippes nå på fredag.

Da Karin Park kom tilbake til den svenske landsbyen der hun tilbrakte ungdommen, kjøpte hun kirken der hun første gang sang foran publikum da hun var tre år. Hun gjorde kirken om til et kombinert studio og hjem sammen med mannen Kjetil Nernes, frontmann for det norske rockebandet Årabrot. Church of Imagination er spilt inn og produsert av henne selv i dette studioet med co-produsentene Nick Sheldon og Kjetil Nernes. Hun har med seg en rekke samarbeidspartnere fra hele verden på albumet, sammen med det lokale Djura-koret og nabobygdas strykeorkester.

Første låt på albumet er A Forest, som er cover av The Cure sin låt på albumet Seventeen Seconds fra 1980. Jeg må ærlig innrømme at jeg reagerte ikke på at det er «samme låt» før jeg leste det, til tross for at jeg har hørt originalversjonen mange ganger. Jeg digger originalen, og selv om coverversjonen til Karin Park er totalt annerledes digger jeg den også. Hun har virkelig klart å gjøre låta til sin egen.

Mitt første møte med Karin Park var da hun kom med debutplata Superworldunknown i 2003. Musikken hennes har utvikla seg enormt siden da. De søte poplåtene er borte, det vi får servert er røffere, kulere. Det er ikke like «trygt», hun utforsker mye mer nå – og det kler henne. Innflytelsen fra blant annet Massive Attack høres tydelig på det nye albumet.

Karin Park sier selv:
«Jeg rå-digget synther, og var enormt inspirert av Fad Gadget og mange av de andre Daniel Millersigneringene for Mute på begynnelsen av 80-tallet. Men det var ikke kvinnelige musikere i denne scenen som jeg virkelig kunne se til som forbilde, så det tok litt tid å finne meg selv i alt dette. Jeg elsker popmusikk, men jeg trenger alltid å grave dypere, utvikle meg og finne nytt territorium. Jeg går lett fra Throbbing Gristle til Beyonce og tilbake igjen.»

Låta Blue Roses er tidligere sluppet både som singel og på EP med samme tittel. Det er en nydelig låt, som man kan drømme seg bort i. Refrenget setter seg kjapt, og det er en låt jeg kan høre på om og om igjen.



Dangerous Caress har en litt mørkere tone over seg. Med taktfaste, tunge trommeslag, dype synth-toner og Karin Park sin lyse stemme som en kontrast er dette rått.

Mellom alle godlåtene er det også noen låter som ikke treffer helt hos meg. Et eksempel på dette er låta Magix, som jeg tross flere gjennomlyttinger kjenner at jeg fortsatt bare har lyst å hoppe over. Jeg klarer ikke sette fingeren helt på hva det er ved låta jeg ikke liker, tror det rett og slett er hele komposisjonen.

Church of Imagination er et lekent album. Karin Park leker med ulike elementer, og låta A thousand minds er et eksempel på dette. Her brukes strykere, blåsere, synth og vokal i et stort sammensurium. Her viser hun også hvilken kraft hun har i stemmen sin. Låta treffer dessverre ikke meg. For meg blir dette litt for lekent, litt for kaotisk. Likevel er det et fantastisk akkompagnement, et solid stykke arbeid.



For et par måneder siden ble låta Empire Rising sluppet som singel. Det er min absolutte favoritt fra dette albumet, jeg digger den noe enormt! Det er en låt der alt treffer. Både rytme og refreng fenger, og låta er akkurat passe røff.

Church of Imagination avsluttes med The Sharp Edge, som var med på EPen Blue Roses. Det er en rolig og behagelig låt som får ned hvilepulsen. Det er en egen, slags majestetisk stemning, i låta.

Kort oppsummert, er det godt å ha Karin Park tilbake. Dama er sabla dyktig, og stemmen hennes er rå. Selv om det er noen låter som ikke treffer hos meg, er det mye gull å finne på dette albumet.